Foto: Katharina Wiig
Kanonene har stilnet i Shiloh Military Park

Tåken smyger seg lett over bakken og snirkler seg gjennom trær og busker. Bakken er hardfrossen og full av visne blader. Trærne hutrer litt i vinden. Siste rest av brunt løv klamrer seg til grenene. Himmelen er knallblå, med et snev av vintersol.

Området er preget av en dyster stillhet, og det hviler en spøkelsesaktig stemning over det hele. Fra kanonene kommer det ikke lenger kruttrøyk og det høres ingen geværsalver. Sårende soldater som vrir seg i smerte skriker ikke lenger om hjelp. Trommene har stilnet for lenge siden.

Vi føler oss ganske så alene i verden når vi parkerer bilen på Shiloh National Military Park i Tennessee denne gufne dagen i januar.

Ordet Shiloh betyr ”sted for fred”, men i to dager i april 1862 var Shiloh et sted for det motsatte. Et av de blodigste sammenstøtene i den amerikanske borgerkrigen raste her, kjent som Slaget ved Shiloh.

Vi rusler inn i besøkssenteret og ønskes velkommen av en blid parkansatt som leser avisen og drikker kaffe bak skranken. Han blir nok litt overrasket av vår ankomst, og unnskylder seg kaffedrikkingen før han forklarer oss om parken og hva vi kan oppleve.
Etter anbefaling fra den kaffetørste ansatte, starter vi besøket i Interpretive Center, som har en meget innholdsrik utstilling med våpen, redskaper og personlige eiendeler fra krigens dager.
Vi priser oss lykkelig for at ingen av oss skal under kniven når vi ser redskapene som legene brukte for å fjerne kuler, splinter, til bedøvelse og amputering under krigen.

En flott introduksjon til slaget er filmen Shiloh: Fiery Trail, som varer i 42 minutter. Besøkende får et meget godt innblikk i slaget, og alt er rekonstruert på slagmarken. Under innspillingen brukte man 50 hester, 10 artilleribatterier, 350 skuespillere, som avfyrte mer enn 24 000 runder med ammunisjon. Disse frivillige historikerne involverte seg så dypt i innspillingen for å skape en så nøyaktig gjentagelse av slaget som overhode mulig.

Deretter venter en kjøretur langs slagmarken. Det er lagt opp til en 20 kilometer lang kjøretur, som tar besøkende med til 20 stopp ved berømte steder: Peach Orchard, Hornet’s Nest og stedet der Albert Sidney Johnston endte sine dager.

Foto: Katharina Wiig
I besøkssenteret kan du se våpen, redskaper og personlige eiendeler fra soldatene

Det ser ganske så annerledes ut i dag enn det gjorde 6. og 7.april 1862. Til sammen kjempet mer enn 100 000 soldater i det som ble kjent som borgerkrigens blodigste slag. Resultatet var 23 746 døde, mer drepte enn i alle tidligere amerikanske kriger til sammen.

Konfødererte (sørstatshæren) styrker under generalene Albert Sidney Johnston og P.G.T. Beauregard iverksatte et overraskelsesangrep mot nordstatsstyrkene (unionshæren), som ble ledet av general Ulysses S. Grant. De konfødererte styrkene oppnådde betydelig fremgang den første dagen, men ble til slutt overvunnet på den andre kampdagen.

Vi begynner rundturen ved Grant’s Last Line, hvor artilleri langs kanten markerer Grants siste posisjon 6.april. Det var herfra unionshæren iverksatte motangrepet 7.april.

Angrepet startet i morgentimene den 6.april 1862. Unionsstyrkenes generaler visste at et angrep var nært forestående, men tvilte på at konfødererte styrker ville starte slaget på en søndag. De tok feil. Sørstatssoldatene raste ut av skogen og unionsstyrkene bokstavelig på sengen.
Kampen fortsatte gjennom morgenen, hvor konfødererte styrker skjøv unionssoldatene bakover i det området som nå er kjent som ”den sunkne vei”.

Foto: Katharina Wiig
Ett av minnesmerkene besøkende passer på den nesten 20 kilometer lange løypen rundt i parken

Peach Orchard var det frontavsnittet hvor de konfødererte styrker møtte størst motstand. General Johnston forbannet seg på ta han skulle ta denne høyden og red ut i front for å oppildne soldatene og beordret ”bajonetter på”. Under stormløpet ble hesten hans truffet av fire kuler og Johnston selv fikk el leggarterie revet over. Generalen blødde i hjel uten å ha sagt et ord til noen om hvor alvorlig skadd han egentlig var. I dag er det satt opp et minnesmerke over generalen litt sør for der han døde. Kommandoen ble overtatt av general Beauregard, som frem til da hadde kjempet i de bakerste linjene. Han overga seg litt over klokken 17:30 med sine 2200 soldater.

Ved 18- tiden, etter en hel dags kamp der flere konfødererte avdelinger ble skjøvet tilbake – og mange var tomme for ammunisjon – blåste general Beauregard av kampen for ikke å utsette troppene unødvendig for ilden fra kanonbåtene, i det han betraktet seieren som ”tilstrekkelig komplett”.

I løpet av natten var general Don Carlos Buell kommet med store forsterkninger for unionshæren. Neste morgen, 7.april, ga Grant beskjed til unionsstyrkene om å gjenerobre Hornet’s Nest og Peach Orchard samt kapre mer artilleri enn dagen før. Troppene stormet frem med fornyet energi og taktikken lyktes.
Da Beauregards forventede forsterkninger uteble, så ikke general noen annen løsning enn å beordre retrett.

Foto: Katharina Wiig
Monumentene ruver over den tidligere slagmarken og har gode informasjonstavler for de besøkende

Etter slaget ved Shiloh trakk den sterkt reduserte sørstatshæren seg tilbake til Corith, Mississippi.
Slaget var det mest brutale til da, og ord som ”slakter” ble brukt om Grant i aviser i nord. Sørstatshæren måtte også store deler av Tennessee og åpnet dermed veien for en splittelse av konføderasjonen langs Mississippi- elven. Symbolsk viktig var det også at de måtte trekke seg tilbake fra fronten uten å ha fått gravlagt sine døde, en militær uvane. Tallene er usikker, men i sin bok Numbers and Losses in the Civil War in America 1861-1865 (1901) oppgir Thomas L. Livermore disse tallene:

For Unionen:
Effektive: 62 682
Falne: 1754
Sårede: 8408
Savnede: 2885

For konføderasjonen:
Effektive: 40 335
Falne: 1723
Sårede: 8012
Savnede: 959

Shiloh var et blodbad, og de voldsomme tapstallene gjorde et sterkt inntrykk både i nord og sør. Selv den hardbarkede general William Techumseh Sherman (Unionen) medga at slagmarken var et uhyggelig syn, ”hauger av døde soldaters skamferte kropper… uten hoder og ben. Scenene på denne marken ville ha kurert enhver for krig”.

Heldigvis ser ikke området slik ut i dag. Vi er de eneste besøkende, og kjøreturen byr på en rekonstruksjon av slagmarken i form av minnesmerker og monumenter som forteller historien på en mer stillferdig og ærefull måte.

To vakre hjortedyr som viser seg frem i skogholtet rett ved Bloody Pond vitner om en lysere hverdag for oss. Under kampene kom soldatene hit for å fylle kantineflaskene, drikke og vaske sårene sine. Både menn og hester omkom i vannet, som var farget rødt av blodet. I dag er det blikkstille, og kun trærne gjenspeiler seg i overflaten.

Foto: Katharina Wiig
Bloody Pond, slik den ser ut i dag. Vannet er blikkstille og ikke lenger farget rødt av soldaters blod

Siste stopp er kirkegården, som ligger øde og forlatt ikke langt fra besøkssenteret. Her hviler rundt 4000 soldater og deres familier. De hvite steinmarkørene er stille vitner om kampen som herjet her. De aller fleste har kun et firesifret nummer, soldatens navn og staten han kom fra. Noen er merket med ”ukjent”.

Da vi kjører videre passer det utmerket å spille Elton Johns sang Gone to Shiloh i bilen. Teksten gir absolutt mer mening nå etter å ha besøkte slagmarken…

Verdt å vite:

Shiloh Military Park ligger i delstaten Tennessee, USA og kan besøkes året rundt.

Slaget ved Shiloh varte fra 6.-7.april 1862. Unionsstyrkene beseiret Konføderasjonen i det blodigste slaget i den amerikanske borgerkrigen.

Inngang til parken, besøkssenteret og filmvisning er gratis. Lei en audio guide for turen i parken.

”My God, we are attacked!”

General Sherman, som konstanterer det innlysende. I flere dager nektet han for at et angrep ville komme, bare for å være vitne til at soldatene hans ble overvunnet dag én.

Blogglistenhits