I giraffenes rike

Verken fanden, solen eller fuglene har stått opp da jeg gnir søvnen ut av øynene og trekker hetten tettere rundt hodet. Det er så mørkt at det er umulig å skimte konturene av bygningene rundt meg. Lyset fra mobilen viser vei til bilen, hvor morgenfuglen Robert venter. Like blid som alltid. Han gleder seg til å ta oss med på vår første safari i Uganda!

Vi gleder oss enda mer, og etter bare noen minutters kjøring står vi foran porten til Murchison Falls nasjonalpark. Med sine 5000 kvadratkilometer er den landets største park. Rollebesetningen er klar, med spektakulære karakterer som elefanter, bøfler, løver, leoparder og giraffer.

Taket på safaribilen er løftet, portene åpnes og forventningene er høye. Murchison Falls er en drøm for safarientusiaster – rik på dyreliv, vakker natur og Nilen tilføyer litt ekstra magi. Solen har så vidt begynt å dukke frem, og stemningen er litt trolsk.

Der! Bare noen hundre meter inn i parken får vi den perfekte start på dagen. Fire elefanter er i full gang med frokosten – rett i veikanten.. De bryr seg søtten om oss der vi knipser og filmer i lykkerus over at de kom frem for å hilse på oss.

Det knaker og romsteres på høyre side av bilen. Vi snur oss, og ser nok en av de majestetiske skapningene dukke frem fra krattet. Rister på det store hodet og slenger snabelen fra høyre til venstre. Hun stiller seg midt i veien og stirrer på oss. Bak henne dalter to små elefanter, og når de er trygt over veien, følger hun etter.

Robert er ivrig etter å dele sin kunnskap om elefantene med oss, men all informasjonen overdøves av våre ahhh, så søte og helt utrolig – og klikkingen fra kamera. Han rister litt på hodet, akkurat som elefantene, og bestemmer seg for at foredraget må vente til senere.

I mange minutter sitter vi der og beundrer jordens største landdyr. Elefantene spiser litt her og litt der, river greiner og gress og putter alt saktmodig i munnen. Tygger sakte, og forsyner seg igjen.

Plutselig blir det aktivitet i trærne – og en familie med bavianer hopper ned fra treet de har gjemt seg i. En lang, lang rekke med de herlige apene kommer byksende. Store og små om hverandre. Høylytte skrik fyller savannen. Bavianenes flukt kommer ikke bare overraskende på oss, men også på et par av de mindre elefantene. En av dem sier tydelig ifra om dette ikke er greit! Forstyrre slik midt i frokosten… Han protesterer høylytt, med snabelen løftet og gjør et fremstøt mot de flyktende bavianene. Det er så søtt at det varmer langt inn i hjerteroten!

Når elefantene er ferdige med dagens første måltid og rusler videre, fortsetter vi lenger inn i parken. Området består av savanne, fjell og regnskog, så her er alt tilrettelagt for fantastiske opplevelser. Livsnerven i parken er Nilen, som deler parken i to.

Murchison Falls nasjonalpark har ikke bare en unik natur og et fantastisk dyreliv. Den har også en lang – og trist – historie. I 1926 ble området erklært som viltreservat, og deretter dedikert til nasjonalpark i 1952. På den tiden var det et rikt og variert dyreliv som hersket her. På 1960-tallet tok Murchison imot over 60 000 safarielskere i året. Den store attraksjonen var utvilsomt de store elefantflokkene, hvor noen bestod av opptil 500 individer. Totalt var antall elefanter i parken på rundt 14 000. Tragisk nok ble antall dyr sterkt redusert under borgerkrigene som herjet i Uganda på 70- og 80-tallet. Krigen var ekstremt ødeleggende i den nordvestlige delen av landet. Antall elefanter falt drastisk, og telte nå bare rundt 200 individer. Neshornet ble fullstendig utryddet. De påstås at soldater brukte dyrene som blink under skytetreningen.

På 1990-tallet endret situasjonen seg, og området ble trygt. Siden den gang har dyrelivet vokst og blitt flere og flere. Antall bøfler og løver har fordoblet seg de siste tjue årene, og antall elefanter teller i dag 1200.

Det lover godt for mer nærkontakt med savannens dyr. Vi har jo allerede hilst på noen av elefantene!

Ute på en åpen gresslette står det noen høyreiste skapninger. På avstand kan de minne litt om kraner på et skipsverft, men vi vet hva som venter oss: Giraffer! Ikke bare en, to eller tre – men vi teller rundt 35 individer. Store og små. Akkurat som oss strekker de hals. Vi for å kunne ta bilder. De for å nå toppen av trærne slik at de kan spise.

Dette afrikanske klovdyret er, naturlig nok, verdens høyeste dyr. Med sin lange hals og lange, slanke lemmer og et langt og smalt hode, er det ingen som kan påstå at dette dyret ikke kan klassifiseres som en skjønnhet. Dessverre er den også nå klassifisert som sårbar på IUCNs rødliste.

Spektakulært og magisk! Eneste måten å beskrive synet av disse drøvtyggerne som rolig og grasiøst trer frem foran oss. Det virker som rekken med giraffer ikke tar slutt. En etter en kommer de ruslende nedover skråningen. Robert kjører litt foran girafftoget, og stopper. Vi venter i spenning for å se hvor nærme de våger å komme. Det er ganske så nært! Grønne akasietrær rett ved bilen frister nok til at de tør å ta steget omtrent helt til bilen.

Vi står fullt oppreist og nyter synet av deres karakteristiske nett- og mosaikklignende flekkmønster, som hos hvert individ er like unikt som et fingeravtrykk hos et menneske. Øynene er store og har øyelokk som er utstyrt med lange øyevipper, som enhver modell kan drømme om.

Kulest er det når de skal spise. Den lange tungen (omkring 45-50 cm lang) er nærmest sort, blå, blåsort eller purpurfarget. I tillegg til å være svært fleksibel, følsom og hardfør, brukes den som et griperedskap når dyret spiser blader og frukt fra kratt og trær med torner.

Her er det bare å lene seg tilbake og nyte synet. Lange halser, som kan måle fra 1,5 til 2,4 meter hos voksne giraffer, strekker og bøyer seg mens de gomler i seg blader. Det tykke skinnet beskytter dyret mot rifter når det ferdes i krattskog og tornekratt.

Under den afrikanske solen sitter vi, godt fornøyd, og beundrer de modellignende skapningene som utfører sine daglige gjøremål foran oss. De enser oss så vidt, trygge på at vi ikke utgjør noen fare.

Murchison Falls nasjonalpark er en av få parker i Uganda hvor du kan se giraff. I tillegg så er det mange av dem! Det virket som overalt hvor safaribilen kjørte, dukket giraffene opp. Langs veien, på de åpne slettene, under trærne og rett foran bilen. Ikke hver dag man må stoppe for kryssende giraffer! Eller giraffer som nekter å flytte seg…

Her hersker ingen tvil om at vi befinner oss i giraffenes rike. De dukker opp overalt, ruvende i terrenget. De trasker over gresslettene, mellom antiloper og Pumbaer. De spiser litt og tar livet med ro. I Murchison Falls nasjonalpark har de hovedrollen. I det frodige landskapet er de høyragende dyrene et vakkert innslag som gir savannen enda mer liv.

Det er ikke bare giraffer som skaper entusiastiske utbrudd av glede på vår vei gjennom parken. Fugler i ulike størrelser flyr lavt over og rundt bilen. Det er en overflod av ugandisk kob, en rødbrun antilope hvor hannene har flotte horn som buer seg litt bakover og deretter opp. Antilopen er for øvrig avbildet på Ugandas riksvåpen.

Safaribilen humper av gårde på hullete veier. Vi er på vei mot en liten innsjø hvor vi skal spise lunsj. Her er det trygt å gå ut av bilen, så matpakkene plasseres på panseret. Etter mange timer i parken innser vi at vi faktisk er meget sultne. Spisingen blir avbrutt av Pumba og ungen hennes. Det lille vortesvinet er meget nysgjerrig og kanskje på grensen til dumdristig. Mens mamma holder et vaktsomt øye på oss, kommer mini-Pumba nærmere og nærmere meg. Jeg sitter på huk og fotograferer som en gal.

Bare litt nærmere… Steg for steg kommer det søte og nysgjerrige ansiktet nærmere. Så rykker han litt tilbake, noen steg frem igjen. Han vet ikke helt hvor nærme han tør å komme.

Jeg holder et lite øye med mamma – i tilfelle hun bestemmer seg for å forsvare ungen sin mot damen fra Norge. Hun vurderer meg, stirrer meg rett i øynene. Her er det hun som bestemmer!

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har lyst på nærkontakt med de store støttennene i underkjeven.

Nå er lille Pumba bare en meter unna. Så setter han i et lite skrik, for virkelig å markere seg, hopper til høyre, bråsnur og løper tilbake til mammas trygge favn.

Skikkelig kult!

Vi setter kursen ned mot Nilen. Dagen avsluttes med en tre timer lang båttur. Omgitt av høye, frodige klipper på begge sider tar kapteinen oss med på en behagelig reise. Solen steker, og det godt å sitte under tak.

Nilen er hjem til flodhester, krokodiller og fugler. Elven gjør sin entré i nasjonalparken ved Karuma Falls og boltrer seg imponerende 80 kilometer gjennom parken. Vi er heldig å se et par krokodiller, som sover søtt langs elvebredden.

Siste stopp på dagens eventyr er ved de berømte Murchison Falls, hvor Nilen presser seg gjennom en syv meter bred kløft i fjellsiden. Den mektige fossen eksploderer til slutt i den som kalles Devil’s Cauldron, 50 meter lenger ned. Her må den gi slipp på sine mektige krefter, og elven omdannes til en rolig elv som stille flyter gjennom Rift Valley og ut i Lake Albert.

Vår dyktige sjåfør og guide, Robert, er litt frustrert over at han ikke har kunne by på et møte med minst ett av parkens kattedyr. Planen var å sette kursen tilbake til lodgen etter endt båttur, men den gang nei. Nå er det løvejakt på gang.

– Only one lion, and I will be happy, smiler han.

Vi prøver å overbevise ham om at det ikke er så viktig. Vår første safari i Uganda har vært helt magisk – med fantastiske dyrescener som utspilte seg foran oss.

Serviceminded som han er, akter han ikke å gi seg. Bilen raser av sted på de humpete veiene. Forbi bavianer, ugandisk kob, vortesvin og enda flere giraffer.

Han stopper, speider, sukker oppgitt, gasser på. Alle møtende safaribiler blir praiet over – praten gir heftig: Har dere sett løver?

Alle rister på hodet. Nei, løvene har ikke vært observert i dag.

Himmelen er ikke lenger knallblå. Solen har farget den rød og oransje. Kvelden er i full anmarsj.  Fristen for å være ute av parken er klokken 19. Vi er langt unna porten, og håpet om å beseire klokken og rekke fristen, er for lengst svunnet hen.

Mørket kommer fort i Uganda. Før vi rekker å si løve, er det bekmørkt. Lysene fra bilen sveiper over landskapet. Robert gir gass. Noen stakkars antiloper, som fredfullt koste seg med kveldsmaten, får testet sine sprangevner når safaribilen raser forbi. De spretter både til høyre og til venstre – med frykt i blikkene!

Minuttene tikker og går. Støvet fra de humpete veiene danner en stor hale bak oss. Lyden av motoren som jobber iherdig bryter alt håp om nattero for savannens beboere.

Utgangen virker uendelig langt vekk.

Så stopper Robert. Han peker på en stor skygge som lusker ved veien. Vi skimter konturene av en majestetisk elefant, hvor billyset reflekterer i de store støttennene. Han er ikke spesielt fornøyd med å bli forstyrret, så Robert setter bilen i gir og sniker seg forbi.

Der! Porten kommer som en åpenbaring i mørket. Vi var forberedt på kjeft siden vi var altfor sent ute. Men vakten som vokter over dyrenes rike, er ikke annet enn smørblid. Hilser bredt og spør om safarien var bra.

Vi kan ikke annet enn å innrømme at den var FANTASTISK! Vi har jo vært i giraffenes rike – og gledet oss over hvert eneste møte med de høyreiste skapningene!

VERDT Å VITE

Murchison Falls er Ugandas største nasjonalpark.

Parken er hjem til 76 arter pattedyr, inkludert elefant, løve, leopard og bøffel og 451 fuglearter.

Det er 4 aktiviteter for besøkende:

1. Morgensafari over den sceniske gressletten Buligi til Albert Nile.
2. Båttur på Nilen som tar deg til Murchison Falls.
3. Vandretur opp til Top of the Falls (Nilens høyeste fossefall).
4. Tur med varmluftsballong (morgen), med fantastisk utsikt over Lake Albert eller Murchison Falls (avhengig av vindretning).

Overnatting
Vi bodde på Fort Murchison Lodge, som har utmerket beliggenhet, store rom, god mat og utmerket service.

Klima
Det er varmt i området, med gjennomsnittstemperaturer på 29 grader.
Regntid fra midten av mars til juni og i august og september.