Angkor Wats konturer i mørket.
Foto: Katharina Wiig

Det er grytidlig om morgenen. Selv den veldig så morgenglade hanen i nabohuset har ikke våknet enda da tuk-tuk’en ankommer for å hente oss. Mørket omfavner oss som en kompakt dyne, og sjåføren gnir seg trett i øynene mens han ønsker god morgen.
Siem Reap sover fortsatt. Kun lyden fra tuk-tuk’en, hvor motoren iherdig henter krefter til å ta oss frem på folketomme gater, fyller byen. Frontlyktene lyser svakt, som katteøyne i mørket, og beveger seg sakte gjennom Kambodsjas jungel.

Fem kilometer senere er vi ankommet det magiske og religiøse vidunderet Angkor Wat. Lyden av en sliten motor har stilnet, sjåføren peker i retningen vi skal gå og legger seg til å sove.Nå er det kun en svak strime fra lommelyktene som viser vei. Over broen, forbi mørke skygger av tempelets bygninger og gjennom et spøkelseaktig kompleks. Dempede stemmer tilsier at vi er kommet rett. Til tempelets område hvor det er et passende sted mot øst på en av den ytre murens mange fremspring. Vi finner to ledige stoler, og hutrer litt i den friske morgenluften. Vi får en kopp rykende varm kakao i hendene, og smiler takknemlig mot mannen som leverer dem. Forventningene stiger blant de besøkende. Vi venter. Venter og venter. På en åpenbaring som er like spektakulær i dag som den var den gang tempelets innbyggere så den: Soloppgangen over Angkor Wat!

Den kullsorte himmelen slåss litt først med å ta imot lyset. Foran oss virker det nesten som om kampen mellom mørke og lys utspiller seg. Så gir mørket etter. Sakte, men sikkert blir himmelen først rødlig, så skiftende til mørkeblå og så lysere og lysere. Konturene av det 800 år gamle byggverket kommer frem. Skarpere og skarpere. Ingen tvil om at det var verdt å stå opp før fanden har fått på seg skoene for å få med seg dette synet! Scenariet som utspilte seg foran oss er fantastisk, og når solen først er kommet opp, er planen å gå videre over den massive forplassen til selve tempelet. Her venter de fire hjørnetårnene og den sentrale – og høyeste pagoden. Samt alle de omkringliggende byggverkene med sine kilometerlange ganger og vakre basrelieffer.

Men først frokost! Magen skriker etter påfyll og den lille kafeen med plastikkbord- og stoler ved innsjøen Tonlé Sap, virker forlokkende. En smilende pike på rundt 12 år viser oss til bordet og leverer menyene. Pannekaker og fersk juice bestilles, og leveres raskt. Duften av pannekaker virker ikke bare forlokkende på oss. Vi har ikke en gang rukket å sette gaffelen i den varme herligheten på tallerkenen før det sitter en skjønn liten hund ved bordet og tigger. De vakre og meget bedende øynene er umulig å si nei. Selv om det nok strider mot kafeens etikk, sniker vi flere (store) biter til den lille skapningen. Da tallerkenen er tom og magen full, hopper han opp på bordet, krøller seg sammen til en liten ball og sovner fornøyd. Da vi forlater bordet, snorker han høylytt.

Etter å ha tigget til seg en stor del av frokosten, sover hunden fornøyd på bordet.
Foto: Katharina Wiig

Angkor Wat betyr ”tempelet i Angkor” på khmer- språket. Det er det mest fremtredende nasjonale symbolet i Kambodsja, et symbol på Khmer- kulturen og det kambodsjanske folk i dag. Så stolte er befolkningen over helligdommen at tempelet er representert i flagget og på pengesedlene.
Når vi rusler rundt og beundrer det omfattende arbeidet som ble lagt ned i konstruksjonen, så går det opp for oss (og de fleste andre besøkende) hvilken stor sivilisasjon Khmer- riket var.

Angkor var hovedstad fra omkring år 800 til 1430 i Sørøst-Asias mektigste, og den gang verdens mest siviliserte, rike: Khmer- riket. Tempelkomplekset ble bygd av Suryaraman II, som regjerte fra 1113-1159. Det er en hinduistisk helligdom til ære for guden Vishnu, og forestiller det hinduistiske universet. På 1300- eller 1400-tallet ble tempelet konvertert til theravada- buddhistisk helligdom, noe det fortsatt mer eller mindre er i dag. Resten av Angkor ble oppgitt på 1500-tallet.
Angkor Wat anses for å være det arkitektoniske høydepunktet i den klassiske khmer- kulturen, og sammen med resten av Angkor- området, ble det satt på UNESCOs verdensarvliste i 1992.

Angkor Wat er Kambodsjas nasjonalskatt nummer én og står på UNESCOs verdensarvliste.
Foto: Katharina Wiig

En fascinerende vandretur gjennom komplekset åpenbarer harmonien i dets arkitektur og de omfattende basrelieffene, utsmykket med religiøse fortellinger og tallrike devaer (vennlige guddommer), asuraer (demoniske guddommer) og apsaraer (nymfer).

Angkor Wat kombinerer to grunnformer av khmertempelet: Tempelfjellet og det senere galleritempelet. Det er designet for å representere fjellet Meru, som er hjemsted for guddommene i hinduismen. Innenfor er det en vollgrav og en ytre mur på 3,6 kilometer. Beskyttet av muren er det tre gallerier som alle er hevet over det forrige med fem store tårn i et kryss i sentrum. De fem tårnene symboliserer de fem toppene på fjellet, og murene og vollgraven representerer fjellkjedene og havet som omgir det. Adgang til de øvre tempelområdene var forbeholdt prestene og de kongelige, mens de vanlige menneskene kun hadde adgang til det laveste nivået.
I motsetning til andre khmertempler er Angkor Wat orientert mot vest og ikke øst. Årsaken er omstrid blant forskerne, og mange mener det skyldes at Suryavarman planla det som et begravelsestempel. Ytterligere beviser for dette synspunktet gis av basrelieffene, hvis historie fortelles mot uret (prasavya i hinduterminologi), som er det motsatte av den normale rekkefølgen.

Uansett hvorfor tempelet ble bygget eller hvilken rekkefølge basrelieffene forteller sin historie, så er det en fantastisk opplevelse å vandre rundt i det storslåtte komplekset. Tempelet er fortsatt aktivt blant buddhister, så sammen med poserende turister rusler oransjekledde munker i alle aldre. Solen skinner på en skyfri himmel og stemningen er hellig. Det er uten tvil en av de mest kulturelle opplevelser man kan ha.

Guider på flere språk informerer grupper om historien, som i utgangspunktet kan virke mindre interessant, basert på ansiktene til en gjeng med franskmenn. Tar du deg bryet med å lese litt opp om historien før du ankommer, vil den avdekke et storpolitisk spill, med forskjellige riker i regionen som har prøvd å utvide sine områder og ta knekken på hverandre. På 1100-tallet fungerte Angkor Wat som statstempel. Men ikke lenge etter at tempelet var ferdig, ble hovedstaden ødelagt og kong Suryavarman drept av erkefienden Champa, som hersket over dagens Vietnam.
Jayavarman 7 ble kronet til khmerrikets nye konge. Han gjenerobret byen og jaget vekk Chamfolket. Under hans regjeringstid ble det bygd en ny hovedstad, Angkor Thom, og flere flotte templer. I 1431 ble Angkor beseiret av Siam (dagens Thailand) og Khmer- folket flyttet nedover til dagens Phnom Penh.

På innsiden av Angkor Wat hvor kun de kongelige og prestene hadde tilgang.
Foto: Kristin Brandal

Tiden gikk, templene gikk i glemmeboken og jungel slukte gradvis opp de vakre bygningene. På 1800-tallet ble Angkor Wat kjent i den vestlige verden, da den franske eventyreren Henri Mouhot ankom området. Hans illustrerte bok Monumentene i Angkorgruppen er stadig den mest utbredte guideboken om Angkor.

Dessverre er templene i ganske dårlig forfatning, etter århundrer med kamp mot jungelens sterke røtter og vekst. Templene har også vært utsatt for en rekke plyndringer og ødeleggelser. I dag foretas det en sterk innsats for å bevare templene – heldigvis.

Området har over tusen templer, hvorav 72 store. De aller fleste turister nøyer seg med å besøke det storslagne Angkor Wat, byen Angkor Thom (med mange forskjellige strukturer) og det overgrodde jungeltempelet Ta Prohm. Sistnevnte ble verdenskjent takket være filmen Tomb Raider med Angelina Jollie.

Vi er ikke noe dårligere enn andre besøkende, så etter noen timers vandring i Angkor Wat, finner vi veien tilbake til tuk-tuk’en vår. Sjåføren har heldigvis våknet, fyrer opp motoren og legger i vei mot den store ruinbyen. Under storhetstiden skal det ha bodd rundt én million mennesker her. Det første vi legger merke til er den fantastiske byporten. Virker den imponerende i dag, er det lett å forestille seg ansiktene besøkende i gamle dager. Hovedattraksjonen er statstempelet Bayon, kjent for sine mange tårn med hundre steinansikter. Den dag i dag er det usikkert hvem som er avbildet, men teorien forskerne støtter mest er at det er en kombinasjon av kong Jayavarman 7 og Buddha. Uansett så er ansiktet mektig imponerende.

Ikke langt unna ligger tempelet Baphuon, med det klassiske Meru fjell utseende. Vi lar oss imponere av det flotte restaureringsarbeidet som er gjort. Når vi står her og beundrer tempelet, er det vanskelig å forstå at for 50 år siden var tempelet nesten ødelagt.

Vi tuk-tuk’er videre og passerer den lange Elefant- terrassen. Sjåføren stopper slik at vi kan ta noen bilder. Vi trenger ikke lange pausen, da det ikke er så mye å se. Historien sier at det var her på terrassen at kongen stod for å motta sine seirende hærstyrker. Fantasien settes i sving, og det er lett å forestille seg kongen ankomme, stige opp på terrassen og hilse sine tropper velkommen tilbake.

Sist stopp på reisen gjennom Khmerrikets historie tar oss ut i jungelen, til tempelet Ta Prohm. Det er nettopp mangelen på restaurering som gjør dette tempelet så unikt. Naturligvis har man klarert og fjernet noe, men ruinene er fortsatt dekket av enorme jungelplanter, tykke røtter og vegetasjon. Enkelte av trærne er så store og har vokst sammen slik at ruinene bare så vidt titter frem. Det hele er ganske så fascinerende og atmosfærisk.

Ingen tvil om at jungelen har tatt kontrollen over tempelet, og danner en beskyttende mur over bygningene. De forvridde giganttrærne gjør det vanskelig for solen å slippe gjennom, og skaper en spøkelseaktig stemning mens vi vandrer rundt. Enorme steinblokker ligger veltet, som bevis på røttenes styrke når de har vokst seg store opp gjennom århundrene. Mannen bak skaperverket, som var hjem til rundt 12 000 innbyggere, er Jayavarman 7. Nå som jungelen har overtatt styringen, er det lett å forstå at den en gang så stolte byen ofte blir brukt til filminnspillinger.

Jungeltempelet Ta Prohm er kanskje det aller mest fascinerende, der det ligger, overgrodd og spøkelseaktig.
Foto: Katharina Wiig

Selv om Angkor Wat er den mest storslåtte, restaurerte og besøkte av templene, er det allikevel Ta Prohm som fascinerer meg mest. Naturens utemmede vekst og dens dramatiske følger for tempelet imponerer like mye som selve ruinene, som også viser bilder av Buddha og veggrelieffer med tempeldansere i virksomhet.

Akkurat som Khmerriket en gang gikk under og inn i historien, så gjør vår reise det samme. Det er på tide å forlate jungelen og alle dens hemmeligheter og returnere til Siem Reap.

Tuk-tuk’en bringer oss trygt inn til byen, hvor duften av bensin sitter i nesen, smaken av pannekaker i munnen og bildet av en fantastisk soloppgang har brent seg fast i hjertet…

Verdt å vite: 

Angkor Wat ligger rundt fem kilometer fra byen Siem Reap, som byr på overnatting, restauranter og butikker.

Det er ekstremt enkelt å ordne transport fra byen til templene: Tuk-tuk eller taxi er den vanligste måten.

Inngang til templene kjøpes direkte ved ankomst. Billetten gjelder for de fleste templene i området.
Guide kan leies på stedet om ønskelig.

Angkor Wat kan besøkes året rundt. Høysesongen er desember – februar hvor du slipper den høyeste varmen og luftfuktigheten. Juni – august er regntid, men det regner ikke hele tiden.

Tempelskatten Angkor Wat er en opplevelse for livet!

Blogglistenhits