Tok du for mye salt?
Foto: Guiden Oscar

Nattbussen fra La Paz er ankommet Uyuni. En ni timers lang kjøretur gjennom Bolivia er over, og halvt i svime ramler jeg bokstavelig talt av bussen. Finner sekken min, trekker jakke langt over nesetippen og lue enda dypere – det er iskaldt så tidlig om morgenen. Uyuni minner om en spøkelsesby så tidlig. Det er enda et par timer til jeg skal møte guiden som skal ta meg med på et tre dager langt eventyr gjennom Bolivias altiplano. Magen skriker av sult så jeg leter desperat etter en restaurant som er åpne. Lykken er ikke langt unna og snart skuffer jeg i meg nystekte pannekaker og skyller ned med kakao.

Mett og litt varmere enn da jeg ankom byen finner jeg kontoret og guiden Oscar. Han er allerede i gang med å laste bilen full av mat, vann, soveposer og ekstra bensin. Oscar ler godt av innpakningen min (han ser ikke stort mer enn øynene mine) og sier at det blir bedre så snart solen kommer skikkelig frem. Han er halvt aymara og halvt quechua, de etniske gruppene som utgjør størsteparten av urbefolkningen i Bolivia. Begge språkene er offisielle, og i tillegg snakker de spansk. De som jobber i turistbransjen snakker også engelsk, heldigvis, for hvert år kommer rundt 60 000 turister til lille Uyuni. Byen, som ligger 3670 meter over havet, er inngangsporten til saltflatene Salar de Uyuni.

Oscar fyrer opp firehjulstrekkeren og eventyret er i gang.  Det humper og skumper i baksetet, for vedlikehold av veier står ikke øverst på prioriteringslisten hos myndighetene. Fartsgrensen er det visst heller ikke så viktig å overholde. Jeg er overrasket over at det meget overfylte bilen i det hele tatt klarer å komme opp i over 100…

Salar de Uyuni er verdens største saltslette og strekker seg imponerende 10 582 kvadratkilometer utover. Rundt 10 milliarder tonn med salt venter på oss, men utvinningen er forholdsvis liten. Colchani, et tettsted helt i utkanten av saltflatene, er det eneste stedet hvor det foregår produksjon. Saltet samles i store hauger på flatene, tørkes i solen og fraktes til Colchani for å tørkes ytterlige i ovner. Det tilsettes jod før det porsjoneres (for hånd!) i poser og blir så til bordsalt rundt om i Bolivia og Brasil.
På 1890- tallet lagde britiske ingeniører en jernbane som skulle transportere mineraler til Stillehavskysten. De innfødte (aymaraene) så dette som en trussel og saboterte prosjektet. I 1940 kollapset hele mineindustrien og togene ble forlatt. Det er alle turistene skikkelig glade for: De eldgamle togene er nemlig et mekka for fotografering!

Jeg er dronningen av tog- kirkegården! På toppen av togvraket speider jeg utover mitt rike.
Foto: Guiden Oscar

Foran oss er det bare hvit – så langt øyet kan se – og enda lenger frem! Selv med solbriller er det sterkt lys, og det er virkelig surrealistisk. Saltflaten byr på uante muligheter når det kommer til å skape unike og råkule bilder. Det er ingen grenser for den optiske illusjonen som saltflaten skaper.

Lunsjen inntas på Salt Palace Hotel, som er laget av salt – til og med møbler og interiør. Mens vi spiser spør Oscar om jeg vet hvordan saltflatene ble til. Egentlig så vet jeg svaret (nysgjerrig bokorm som jeg er har jeg lest meg opp før ankomst), men jeg er interessert i hans versjon.
– I følge vår legende var vulkanene som omringer saltflaten en gang menn og kvinner, begynner han. Vulkanene het Tunupa, Kusku og Kusina. Tunupa giftet seg med Kusku, men da hun fødte barnet deres fant hun ut at mannen var utro med Kusina. Hennes hjerte gikk i tusen biter og hun gråt ustanselig. Tårene blandet seg med morsmelken og skapte dette vakre området, som er fylt av vemodighet.
Jeg liker Oscars versjon mye, mye bedre enn den vitenskaplige årsaken: For 40 000 år siden tørket saltinnsjøen Minchin opp og etterlot seg den puslespillformede saltørkenen vi besøker i dag.

På Saltflatene i Bolivia kan du gi reisefølget ditt sparken!
Foto: Guiden Oscar

Saltflatene virker endeløse der vi farer av sted og etterlater oss en god dose eksosrøyk. Oscar overholdt ikke farten på hovedveien og det er liten sjanse for å bli stoppet av politiet her ute, så han gasser på. Jeg er imponert over at han vet veien, for det er ikke akkurat noen veiskilt å følge.

Jeg er ganske sikker på at jeg ser syner når en øy med kaktuser dukker opp i horisonten, og tanken om hva jeg egentlig spiste til lunsj slår som et lyn ned i hodet mitt. Men det er ingen hallusinasjon. Isla Incahuasi er virkelig og består av høyreiste trichoreus- kaktuser med lange, skarpe pigger. Kaktusene er viktige for de innfødte, som bruker dem til medisin og spirituelle ritualer. De inneholder nemlig et stoff som gir en rus som forsterker sanseinntrykk og gir deg hallusinasjoner. Mellom gigantene rusler sjarmerende lamaer i alle mulige farger. Bedre enn dette kan det ikke bli. Jeg rusler til toppen av øya og speider utover saltflatene. Langt i det fjerne kan jeg skimte en skikkelse på vei vekk fra øya. Jeg lurer på om han har tatt for mye kaktusstoff og hallusinerer om at han er i en by.

Kaktusøya Isla Incahuasi er ingen hallusinasjon der den dukker opp midt ute på saltflatene. Lamaen er et artig innslag der de tusler rundt på øya.
Foto: Katharina Wiig

Solen begynner å forsvinne ned i horisonten, og Oscar gir gass slik at vi kommer frem før det er mørkt. Vi skal overnatte i landsbyen Agua Quisa, på et hostel laget av salt. Kulden senker seg over rommet og jeg er evig takknemlig for sovepose og poncho av alpakkaull.
Jeg våkner før fanden selv, på grunn av høylytt klapring av tenner og noe jeg fortsatt mener var frostskader. Trosser kulden og rusler ut i håp om å få med soloppgangen. Spektakulær er den, og fargene varierer fra gult til oransje til lilla til rødt.

Landskapet utenfor bilvinduet har endret seg. Eventyret fortsetter gjennom ørkenen Chuguana, og landskapet skifter mellom utdødde vulkaner, høye fjell og tørre busker. En flokk lamaer er på vandring over slettene.
Ved inngangen til naturreservatet Eduardo Avaroa og så ankommer vi Laguna Colorada, en rødfarget innsjø omringet av fjell. Fargen skapes av en spesiell alge som trives i det mineralriket vannet. Innsjøen er også hjem til tusenvis av flamingoer – rosa som sukkerspinn. Ganske utrolig at de kan overleve i 5000 meters høyde, men de stortrives.
Bedre sted å innta lunsjen skal man jammen lete lenge etter!

Flamingoene ved Laguna Colorada minner om rosa sukkerspinn der de vasser rundt i innsjøen.
Foto: Katharina Wiig

Salt byttes ut med sand og vi ønskes velkommen til ørkenen Silolo. Jeg hadde et sterkt ønske om at temperaturen skulle stige, men gudinnen PachaMama oppfylte ikke akkurat ønsket mitt. Da vi ankommer hostelet er jeg så frossen at Oscar for alltid vil fremstå som en reddende engel. Han kom løpende med tre varmeflasker. Jeg antar at det tar seg dårlig ut om en av gjestene hans fryser i hjel underveis…

Siste dag er kommet, men kun av reisen. Jeg frøs ikke i hjel og er nok en gang oppe før fanden. Vi skal opp til Sol de Mañana, høyt oppe i fjellene. Det blir et kappløp mot solen, for Oscar vil gjerne at jeg skal nyte soloppgangen fra toppen. Dessuten er dette området fylt av geysirer, og de er mest aktive tidlig, tidlig om morgenen.

Det bobler og koker rundt meg. Lukten av svovel siger inn i nese og klær. Hele opplevelsen fremstår som litt uvirkelig, litt utenomjordisk. Naturen lever og imponerer. Ingen tvil om at dette er Guds skaperverk på sitt aller beste – og kuleste.

Godt de har markert hvilken vei man skal gå!
Foto: Katharina Wiig

Kun i Bolivia kan du starte dagen med å hoppe gjennom røyken fra en geysir!
Foto: Guiden Oscar

Oscar finner min fascinasjon og entusiasme underholdende og spør om jeg vil ha en en-gang-i-livet opplevelse.
– Klart det svarer og lurer på hva han har i tankene.
Han vinker meg bort mot et hull som spruter røyk flere meter opp i luften, smiler og ber meg hoppe gjennom.
– Hoppe gjennom? Er du splitter pine gal mann!
Naturligvis hopper jeg! Ikke bare én gang, men flere ganger, for dette var morsomt. Ikke ofte jeg kan skryte av å ha hoppet gjennom røyken fra en geysir.

Kjøreturen nedover mot grensen til Chile er en nedtur. Ikke for at turen var mislykket, men fordi det er en skikkelig nedtur at eventyret er over. Jeg vinker farvel til Oscar ved grenseovergangen. Igjen står jeg, full av inntrykk, med svovellukt i nese og klær og saltsmak i munnen…

Verdt å vite:

Jeg reiste med Red Planet Expedition, som tilbyr flere ulike turer over saltflatene.

Husk at du befinner deg i avsidesliggende områder, så standard på fasiliteter og service er ikke høy. Enkle (men velsmakende) måltider og overnattingssteder.

Terrenget er tøft så problemer med bilen kan oppstå.

Høydesyke kan forekomme, du starter på rundt 3600 meter og skal opp i over 5000 meters høyde.

Med tålmodighet og en positiv innstilling blir turen en suksess!

KOM TIL BOLIVIA OG KJENN SMAKEN AV SALT DU OGSÅ!

Blogglistenhits