Dubrovnik, en historisk perle ved Adriaterhavet.
Foto: Katharina Wiig

En lett bris sveiper elegant inn fra Adriaterhavet. Solen sender varme stråler ned på de gamle festningsmurene som omgir byen. En hund snorkler lett bak smijernsportene i en sidegate. Duften av nystekt pizza strømmer ut fra den lille restauranten, som annonserer at de er spesialister på blekksprut. Fiskebåtene tøffer inn, fullastet med morgendagens råvarer.

Slik er Dubrovnik i dag. Går vi noen tiår tilbake i tid, var det helt annerledes. Året er 1991. Det er Sankt Nikolai- dag (6.desember). Helvete bryter løs da himmelen over Dubrovnik bly tung av kuleregn. Votivkorset på fjellet Srd ble fjernet, barokkbyens grunnmurer skalv og fiendens krigsskip lå ankret opp i byens sentrale havner. Lasten om bord var dødelig sprengstoff. Ild og røyksøyler steg mot himmelen bak bymurene. Befolkningen hadde fryktet det verste etter okkupasjonen av Cavtat og de andre byene i nærheten. Marerittet hadde blitt virkelighet. Krigen var kommet til Dubrovnik.

Seks måneder senere var okkupasjonen over. Dubrovnik var skadet, men håpet om en rask oppbygging levde. Som UNESCO- beskyttet by og et kjent turistmål over hele verden ble flere innsamlinger raskt iverksatt slik at verdens vakreste kystby kunne gjenvinne posisjonen sin.
Prosjektet lykkes og i dag strømmer besøkende til fra hele verden.

For de som ønsker en sjarmerende by, strand, mat og sol er vakre Dubrovnik et utmerket valg. Solen skinner 2774 timer i året, og beliggenheten i le av fjellet Srd gjør at den kalde, kontinentale luften ikke når byen.

Livet går sin vante gang i Dubrovnik, hvor lokale slår av en prat mens duene mates.
Foto: Katharina Wiig

Det er tidlig om morgenen og solen kjemper fortsatt med å våkne for fullt. Turistene har enda ikke stått opp så hovedgaten Stradun (eller Placa som den også kalles) ligger nesten øde. Dette er selve livsnerven i Dubrovnik, og den er hjem til byens mest prominente byggverker. Det er også herfra du bestiger bymuren, som er målet for den tidlige starten min.
Stradun ble anlagt på 1100-tallet, da den smale kanalen som skilte Dubrovniks slaviske og romerske bosettinger, ble fylt igjen. Her, som overalt ellers i gamlebyen, har man brukt en stor dose penger på reparasjoner etter bombardementene i 1991 og 1992. Det samme kan sies om 1400-tallsbrønnen Onofrio, som står på Strandun rett ved den sentrale Pile-porten med byens skytsengel St. Blasius.

Gamlebyen sett gjennom et av skyteskårene i bymuren.
Foto: Katharina Wiig

En halvvåken, eldre mann sitter i billettluken når jeg betaler for inngangen til bymuren. Planen for dagen er nemlig å vandre på vollene, slik at jeg kan få et glimt av byens historie samt det daglige livet i byen. Fra bymuren får du nemlig god innsikt inn i lokalbefolkningens hverdagsliv, selv om det på en måte føles som man ”snoker” i privatlivet deres.
Bymuren strekker seg nesten to kilometer rundt byen, og er 25 meter høy. Bølgene slår inn mot klippeveggene, og temperaturen er behagelig. Hele veien rundt har du utsikt over terrakottatakene i byen, som har fått ny takstein etter 1991.

Undertøyet henger allerede til tørk flere steder, og en titt over kanten gir innblikk i hvordan bruskasser og andre varer lempes inn i butikken. Utsikten mot Lokrum- øya utenfor Dubrovnik er flott og jeg står øye til øye med fortet Lovrijenac og andre festningsverk.
Bymuren er forskanset med tre runde og tolv firkantede tårn, fem bastioner, to utvendige hjørnefestninger og festningen St. Ivan. Helt ytterst på den nordvestlige spissen er Minčeta- fortet. Herfra er gamlebyen, med havet i bakgrunnen, spesielt fotogen.

På kanten av Dubrovnik!
Foto: Katharina Wiig

Jeg slår meg ned på strandbaren Buza, et artig lite sted som du ankommer via et hull i muren. Baren er ikke så lett å finne, men lykkes du, er belønningen byens beste utsikt. Buza betyr hull også hull på en gammel dialekt, og passer utmerket på stedet. Mens solen stiger opp og varmer opp bymuren og dens stråler danser lett på havoverflaten, fordyper jeg meg med litt av byens historie – med en iskald drikke på bordet.

Dubrovniks historie startet i 639, og den ble grunnlagt av folk som flyktet fra avarene (et tyrkisk eller mongolsk folkeferd). Allerede i 896 ble Dubrovnik underlagt Det bysantinske riket og ble en viktig handelsby med en flåte på over 300 fartøy.

Middelalderen gjorde sitt inntog, og byen ble en rival til Venezia, som den eneste frie bystat i det østlige Adriaterhavet. I det 15. og 16.århundre oppnådde Dubrovnik et bemerkelsesverdig nivå, takket være sin velstand og sine diplomatiske evner.
Senere kom byen under osmansk herredømme, og fra 1815 var den underlagt Østerrike og senere Østerrike- Ungarn. I 1918 ble byen underlagt Kongeriket Jugoslavia da dette ble opprettet.

I løpet av de siste 30 årene har ulike begivenheter holdt på å ta knekken på Sør- Dalmatias hovedstad. Først et jordskjelv i 1979 og siden bombardementene i 1991 og 1992 da serbiske og montenegrinske styrker okkuperte byen. Skadeomfanget var enormt, og det samme var beløpene som ble brukt for å gjenoppbygge byen. Husene var pulverisert, vannforsyningene ødelagt og infrastrukturen nærmest utslettet.

I dag stråler byen og regnes som en av de vakreste og best bevarte byene i middelhavsområdet.
Vandreturen på bymuren er fascinerende og høydepunktet under besøket. Det er ingen tvil om at arbeiderne stod på da de bygde den i perioden 1100-1600- tallet.

Turen rundt tar cirka tre kvarter, men beregn litt lengre tid om du skal slå deg ned på en av mange kafeene for å ta noe å drikke eller spise. Solen steker som regel godt på Dubrovniks gamle bymur, så det er lurt å komme seg tidlig opp eller vente til sent på dagen.

Ellers består besøket av å rusle rundt i byen og bare slappe av. Bymurene demper støyen fra bilene som farter rundt på utsiden, og i sneglefart tar seg oppover de bratte bakkene. Lokalbefolkningen utfører sine daglige gjøremål i et behagelig tempo og besøkende nyter fersk sjømat på de mange restaurantene.

Undertøyet må jo tørkes – selv om man bor midt i byens største turistattraksjon!
Foto: Katharina Wiig

Fjellet Lovcen ruver mørkt og mektig over bymuren. Lyder fra ivrige turister som utforsker byen på jakt etter et ledig bord på en av kafeene gir gjenlyd på de brolagte gatene. Byens praktbygninger, som en gang i tiden tilhørte adelsfamilier står tause vitner om tider som for lengst har forduftet. Utenfor er det plaketter hvor du kan lese historien om bygningen.

Jeg vil gjerne se Dubrovnik ovenfra og rusler forbi fargerike blomsteroppsatser i de trange smugene, hilser på en kritthvit katt med sorte poter og forlater byen gjennom en av portene. Taubanen tar meg opp på toppen av fjellet Srdj, og herfra nyter jeg synet av Dubrovnik og havet, som virker endeløst.

Dubrovnik sett fra kabelbanen på vei oppover fjellet Srdj.
Foto: Katharina Wiig

I skumringen rusler jeg tilbake til det trivelige lille Bed & Breakfast’en jeg bor på. Jeg har ingen problemer med å forstå at Dubrovnik er brukt som kulisse og inspirasjon for filmer og serier. Det hviler en historisk og spennende atmosfære over hele byen. En stemning som lett setter deg tilbake i tid og vekker fantasien.

Det hjelper nok også at den meget populære tv-serien Game of Thrones har bidratt med å sette Dubrovnik på kartet. I serien har byen rollen som King’s Landing, og både bymuren og Gamlebyen er brukt som innspillingsplasser. Er du en virkelig fan av serien kan du bli med på en guidet Game of Thrones– rundtur.

Da jeg sjekker ut spør den blide verten om Dubrovnik levde opp til forventningene. Jeg kan jo ikke annet enn å si ja – det gjorde den så absolutt!

Verdt å vite:

Reiseperiode: Året rundt, med de varmeste månedene er juni til september.

Overnatting: Det anbefales å bo inne i selve Gamlebyen. Jeg anbefaler Bed & Breakfast Andio.

Aktiviteter: Hit reiser du først og fremst for å oppleve kultur, arkitektur og sol og badeliv.

Få med deg attraksjonene War Photo Limited, Sponza Palace og Rektorpalasset.

Glem ikke å ta turen innom Buza Beach Bar – om du kan finne den!

Blogglistenhits