VELKOMMEN TIL ALBANIA! 

Lille Albania. En gang ett av verdens mest lukkede land. Okkupert, invadert og beleiret.  Fyrstedømme, republikk og kongerike. Fasistisk, kommunistisk og fritt. Rik på historie, kultur, natur og opplevelser, ja, da var det ikke så rart at landet stod øverst på reiselisten i sommer!

Vi befinner oss i Saranda, sør i Albania. Frokosten er fortært og de aller fleste gjestene har funnet veien til stranden. Vi derimot trasker forbi hoteller, butikker, overfylte søppelkasser og halvferdige bygninger til bilutleieselskapet. Albania skal utforskes med bil, og forventningene er høye.

Etter litt frem og tilbake om utlevering av bilen, får vi nøkkelen. En Suzuki Wagon 9 skal bli vårt hjem de neste dagene, og latteren får overtak når vi ser bilen. Det er i alle fall ikke snakk om en nyere utgave, heller en som kan skrives inn i historieboken. Men som han som overleverte den sa: It is very clean, yes?

Sentrallåsen fungerer ikke, viftene vipper opp og ned, kløtsjen er tyngre enn bakenden til en flodhest og motoren er ganske så høylytt. Imponerende nok har bilen til og med kassettspiller! Så den kvalifiserer nok til å bli døpt antikvitet.

GPS var ikke å oppdrive så vi må stole på kartet og at veiene er godt skiltet. Målet for dagen er å kjøre langs kysten og opp til hovedstaden Tirana. I følge han som overleverte bilen, er det en kjøretur på fem timer. Vi er ikke langt utenfor Saranda før vi fastslår at fyren tok feil. Aldri i livet om fem timer er nok! Veien svinger hver tjuende meter, fra høyre til venstre, venstre til høyre, høyre til venstre – oppover og nedover, oppover og nedover. Enkelte av svingene er nesten 90 grader, og farten er lav. Ikke at vi har noe valg, i den lille metallboksen, som skriker om nåde i enkelte bakker. Selv i første gir…

Kjøreturen tar oss gjennom et vakkert landskap og små landsbyer hvor befolkningen utfører sine daglige gjøremål. Første stopp er Bay of Palermo, hvor et besøk på Palermo Castle venter. Det første som møter oss er en restaurert kirke, som ifølge kildene ble bygd av Ali Pasha til en av hans koner. På de falleferdige bygningene rundt kan man fortsatt skimte kommunismens slagord. Fortet ligger på en halvøy, og gir god utsikt over bukten. I fjellsidene kan du skimte en rekke bunkere, som for øvrig er et vanlig syn når du farter rundt i Albania. Besøket i fortet er fort unnagjort, og inkluderer store bueganger, mørke rom og en vandretur blant kanonene toppen av forsvarsverket.

Høyere og høyere kjører vi, og plutselig befinner vi oss i et helt annet landskap. Det karrige og litt tørre landskapet erstattes med store, grønne trær som ruver over oss i det vi kjører inn i Llogoraja nasjonalpark. Fjelltoppen Cika ruver med sine 2045 meter, og det blir til og med merkbart kjøligere. Her har befolkningen tydelig smaken for det søte liv, og bod etter bod tilbyr honning på krukker i alle størrelser. Kuer, geiter og hester rusler i sakte tempo langs og i veien, så her gjelder det å ta det med ro rundt svingene!

Palermo Castle ligger vakkert til i Bay of Palermo og byr på vakker utsikt mot bukten og fjellene.

Det er viktig å se både til høyre og til venstre før du krysser veien. I dette tilfellet var kuene mer opptatt av å posere for fotografen!

Det søte liv var det nok av på kjøreturen over fjellene fra Saranda mot Tirana.

Tjo ho! Endelig motorvei. Vår lille metallboks gir alt den har når det endelig er en rett strekning på mer enn 200 meter. Gasspedalen er presset så langt ned at det er fare for at den skal gå gjennom gulvet. Motoren har fått fornyet energi og skriker av glede mens girspaken jubler over å få stå i ett gir i mer enn noen sekunder. Dessverre var vår glede over fartsgrense på 100 kilometer litt for optimistisk. Bilen vår orker ikke mer enn 90, og vi må bare akseptere at bil etter bil suser forbi.

Veitrafikkloven er til for å brytes. Det er ikke noe problem med både to og tre i bredden på albanske veier.

Det er nok å se på underveis. Selgere med ferske grønnsaker sitter i veikanten (jada, på motorveien), kuer som gresser på åkrene, halvferdige bygninger og små byer. Jeg har mer enn nok med å følge med på kartet. Her må man være obs på hvor man skal. Rett frem – ikke noe problem. Det er en rekke skilter som støtt og stadig viser vei mot Tirana, Albanias hovedstad. Mil eller mil telles ned på de blå skiltene. Verre er det når man kommer til en rundkjøring – og de er det mange av i dette lille landet. Da er det ikke alltid skilt som viser hvilken avkjøring som gjelder. Vi må gjette litt, og bruker kartet som utgangspunkt. Ikke få ganger viste det seg å være feil, noe som resulterer i at vi må snu og prøve neste avkjøring.

Endelig dukker Tirana opp foran oss. Her er det ikke tvil om at landet er i utvikling, for byen er blitt svært så moderne. Halvferdige bygninger og slite hus er erstattet med topp moderne bygninger med Coca Cola, Ferrari og en rekke andre internasjonale kjeder på vei inn til sentrum.

Vi bruker mye tid på å finne hotellet vårt, og tenker at GPS hadde vært kjekt å ha nå. Kartet over byen i guideboken, har listet alle gatenavn på albansk. Skiltene i byen derimot, er på engelsk så her er det logisk tenkning og litt gjetting og flaks som spiller inn. Situasjonen blir ikke akkurat bedre av at det er veiarbeid og en rekke enveiskjørte gater, akkurat der vi har lyst til å svinge opp eller ned. To politibetjenter skaper glede i bilen – endelig noen vi kan spørre! Vi svinger inn bak de to stramme betjentene, peker på kartet. De på sin side peker iherdig på et skilt som tydeligvis sier at det ikke er lov å verken parkere eller stoppe for å be om veiforklaring. Jeg peker på ham og på kartet. Han peker på skiltet – litt sintere og kraftig denne gangen. Jeg peker på han og på kartet. En maktkamp er i gang. Så snur betjentene ryggen til og går. Herlig – tusen takk for hjelpen.

Vi trøster oss med at vi får sett mye av byen, og enkelte steder opptil flere ganger. Til slutt finner vi hotellet og kan fornøyd sjekke inn.

Jolly Hotel ligger sentralt til ved torget Avni Rustemi og er et sjarmerende lite sted. Merk at rommene er forholdsvis små, men det er rent og pent, trivelig og hjelpsom betjening og god frokost.

Dagen derpå er vi klare til og utforske hovedstaden, hvis historie strekker seg tilbake til 1614 da den ble grunnlagt av den osmanske hærføreren Sulejman Pasha. Først på 1920-tallet ble byen virkelig seende ut som en hovedstad, takket være utbredt innflytelse fra Italia. De bygde et stort torg, som i dag bærer navnet Skanderberg-plassen, oppkalt etter landets nasjonalhelt Gjergj Kastriota (Skanderberg). For oss er det naturlig å starte vandringen på denne plassen. På plassen ruver en statue av nasjonalhelten, hvor han sitter høyt til hest og skuer utover. Her ligger også moskeen Et’hem Bey og det flotte Klokketårnet fra 1820.

I Albania gikk overgangen til kommunistisk diktatur raskere enn ellers i Øst-Europa. Enhver Hoxha overtok som landets statsleder i 1943, en stilling han beholdt til sin død i 1985. Fra 1978 var Albanias grenser helt stengt, og diktaturet ble stadig mer undertrykkende. Ved hjelp av terror og summariske henrettelser av påståtte krigsforbrytere og ”fiender av folket” sikret myndighetene seg full kontroll. Politisk opposisjon ble umulig. Fengsler og tvangsarbeidsleire ble fylt med flere titusener av politiske fanger.

Landets historie kan oppleves i Bunk’Art 2 i Tirana. På 1980-tallet bygde det kommunistiske styret bombesikre tunneler under Ministry of the Interior, som har huset politistyrkene i 100 år. Turen ned i de trange korridorene og rommene gir et godt innblikk av landets historie, illustrert med bilder, forklaringer, klær og andre objekter. Tilbakeblikkene starter i 1912, da Albania fikk sin uavhengighet fra det osmanske riket, så gjennom den italienske okkupasjon på 30-tallet og til den tragiske perioden fra 1944 til 1991.
Vi besøker avhørsrommene, cellene, kontorer, soverom og kommunikasjonssenteret for deretter å bli ”desinfisert” i vaskerommet som skulle benyttes ved en eventuell atomkrig.
Vandringen i museet gir et godt innblikk av Albanias historie, og bør absolutt inkluderes i besøket.

Nasjonalhelten Gjergj Kastrioti (Skanderberg) speider utover den store plassen som er oppkalt etter ham.

Statuene av Lenin og Stalin ble fjernet på 1990-tallet. Betongpyramiden bygd som mausoleum for Hoxah står fortsatt. I dag er det langt fra slik den tidligere kommunistdiktatoren hadde sett for seg; forfallen, slitt og full av graffiti.
Etter 2000 er sentrum blitt kraftig renovert, og er kjent for hus i sterke, fargerike mønstre.

Besøket avsluttes på Kafe Komiteti, hvor kommunismens nostalgi sitter forankret i veggene. Den herlige kafeen er møblert og dekorert med originalt interiør fra albanske hjem fra 70- og 80-tallet. Servicen er upåklagelig og smoothien helt utsøkt! Tro det eller ei, men det er høydepunktet i Tirana!

Kommunistisk og koselig – med utmerket service og god drikke! Intet besøk i Tirana er komplett uten et besøk på Kafe Komiteti.

Det 2500 år gamle slottet ser utover byen Berat, kjent for sine mange ottomanske hus som klatrer seg til åssiden.

Restauranten som ikke kan anbefales! Selv ikke pus ville spise maten…

Vi tar farvel med hovedstaden og setter kursen mot Berat, som ligger vakkert til ved foten av Tomori-fjellene og ved bredden av Osum-elven. Denne herlige byen er en av de eldste i Albania, grunnlagt rundt det 6.århundre f.Kr. Den minner litt om en sveitsisk alpeby, med små hus som klamrer seg fast i fjellsiden, trange smug og brosteinstrapper.
Over byen vokter Berati Castle, et citadell som i dag er bebodd og byr på en rekke små butikker og restauranter.

Vi sliter litt med å finne Nasho Vruho, det lille Bed & Breakfast-stedet vi skal overnatte. Etter mye trasking i de små smugene, opp og ned glatte brosteinstrapper, kan vi endelig banke på døren og hilse på eierne. For et sjarmerende sted! Eierne vet ikke hva godt de skal gjøre for oss, og på en herlig miks av engelsk, tysk og spansk får de forklart at hvordan vi skal låse opp dørene, hvor vi skal parkere og at det er frokost klokken ni neste morgen.

Magen skriker etter mat, og vi bestemmer for oss faktisk for å prøve ut en av restaurantene som er sterkt anbefalt i guideboken. Normalt sett bruker vi bare å gå til vi finner et sted som ser koselig ut, gjerne med mange lokale, men velger restaurant Klea som ligger inne i festningsverket.

Alt som er beskrevet i guideboken er feil. Her er det verken utsikt over dalen, vennlig og god service, et stort utvalg med velsmakende retter eller god hjemmelaget raki. I stedet stirrer vi rett inn i naboens hustak, den kvinnelige eieren er så sur som man kan bli, utvalget er elendig og i tillegg oppvarmet for tredje gang i mikroen og rakien verre enn dårlig hjemmebrent. Selv ikke den lille kattungen som vi blir venn med, har lyst til å smake på maten. Vegetarretten min var i tillegg full av kjøtt, som for øvrig ble servert med dommedagsmine og komplett mangel på smil.
I tillegg kommer regnet! Ikke lett yr, men det bøtter ned. Så der sitter vi; pirker litt i maten, halsen brenner etter rakien, med lille kattungen som sover søtt i fanget, og stirrer ut på naboens tak. Latteren sitter løst, og paret på bordet ved siden av lurer nok svært på hva som er så underholdende. Da regnet gir seg, gjør vi det samme. Vekker forsiktig kattungen, betaler regningen og setter kursen tilbake mot byen.

Magen rumler fortsatt desperat etter mat, og til vår store fornøyelse kan våre verter på Nasho Vruho fortelle at de gjerne bestiller et par pizzaer og øl for oss. Nøyaktig 30 minutter senere ankommer et litt svett pizzabud med ferske pizzaer som smaker fortreffelig.

Frokosten står klar neste morgen, med alt du kan tenke deg av hjemmelaget mat: Ferske rundstykker, syltetøy, ost og agurk. Nytraktet kaffe og fersk juice – og nystekt omelett.

Et komplett opphold hvor ekteparet får terningkast 6!

Da vi kommer ned til bilen blir det kaotisk siden vi er blokkert inne. Albanske sjåfører har ingen problemer med både dobbel- og trippelparkering. Politimannen trekker litt på skuldrene og rister på hodet. Luen skyves litt bakover, og han spør på haltende engelsk om vi kanskje kan vente til sjåføren kommer tilbake? Heldigvis for oss så har eieren sittet og spilt sjakk med noen venner i parken rett ved, og kommer ilende til for å flytte bilen.

Det skulle vise seg at det bare var første utfordring denne dagen. Solen skinner, tanken er full og humøret på topp mens vi kjører av sted med kurs mot Gjirokastra. Etter å ha ligge bak en trakotor noen kilometer, ser vi frem til endelig å kunne gi litt gass på motorveien. Gleden er kortvarig. Vårt lille ”fartsvidunder” har fått av sightseeing i Albania, og sakte, men sikkert gir den tapt. Så der står vi. I stekende sol i veikanten på motorveien, hvor den ene bilen etter den andre suser forbi. Omgitt av alt og ingenting, uten egentlig å vite helt hvor vi er. Annet enn et eller annet sted mellom Vlores og Saranda. Etter en liten stund bestemmer vi oss for å dytte bilen frem til nærmeste veiskulder, som det er mange av i Albania (og nå forstår vi jo grunnen). Flere telefoner til leiebilselskapet i Saranda ender til slutt med at han skal sende en tauebil for å hente oss – og en ny bil. Men det kan ta noen timer. Selvfølgelig.

Så da sitter vi der da. Bil etter bil suser forbi. En hane galer ikke langt fra oss og får kraftige hundebjeff tilbake. Mekanikeren med tauebilen ringer og lurer på hvor vi er. Samme sted som tidligere. Mellom Vlores og Saranda, et eller annet sted på motorveien, rett ved et gult hus. Det tar ikke lang tid før han kommer. Det er tydelig at han har gjort dette før, for bare noen minutter senere står vår lille metallboks på lasteplanet og vi i førersetet, klemt sammen med en trivelig sjåfør.

Verkstedet ligger rundt en halvtimes kjøring tilbake i retning Burat – selvfølgelig. Leiebilselskapet varsler om at det tar minst et par timer før den nye bilen ankommer. Vi finner en ”kafé” bare noen meter nedenfor verkstedet, og ser at bilen settes opp på løftebukken og tre mekanikere setter i gang. Det er ingenting rundt oss, her vi sitter på harde stoler på en såkalt kafé, rett ved gjennomfartsveien. Brusen smaker eksos og det er et evig sus fra alle bilene som konstant passerer.

Etter tre timer ringer vi leiebilselskapet igjen. Beskjeden er klar. Den bilen som var på vei fikk også motortrøbbel. Men de har sendt nok en bil. Det tar bare noen timer. Tålmodigheten blir satt på prøve. Det frister ikke med mer eksosbrus, og guideboken er allerede lest ut. I tillegg er det varmt – meget varmt. Enda flere timer senere ringer eieren av bilutleieselskapet igjen. Den tredje bilen som var på vei fikk problemer med girene, men bilen vår er ferdig. Så vi kan bare bruke den og kjøre tilbake til Saranda, hvor vi skal få en ny og flott bil neste dag. Han forklarer også at det var bare et lite problem med bensintilførselen, men problemet er fikset nå.

Lite problem? Vi har sittet og sett på at den lille sølvkulen vår ble plukket fra hverandre nesten ned til skjelettet. Guttene har jobbet iherdig med den i ganske mange timer, og oljeflekkene på armene viser at de har vært langt under både panser og bil. Det lå flere deler på gulvet rundt bilen enn det er bildeler i butikken deres.

Vi har ikke så mye valg, og må ta til takke med vår gamle og ikke fullt så trofaste Suzuki Wagon 9. De mange timene i bilen på vei tilbake til Saranda innebærer mange klapp på dashbordet og godord til bilen. Endelig – seks timer senere – kommer vi endelig frem til hotellet!

Etter noen timer på motorveien må vi se vår lille leiebil få assistanse. Den sa takk og farvel for seg på dag 3, men fikk nytt liv på verkstedet og holdt resten av reisen!

Tror du vi fikk ny bil dagen etter? Neida, han hadde ikke flere biler inne. Vi er ganske så sikre på at alle var på verksted. Men vi nå skrudd sammen slik at vi ikke lar slike hendelser ødelegge verken ferie eller humør. Vi kjører av sted med den lille stabeisen, håper den holder resten av uken og setter kursen mot Gjirokastra, som ikke uten grunn er å finne på UNESCOs verdensarvliste.

Gamlebyen er et eksepsjonelt vitnesbyrd tidligere tider, og den oser av sjarm. Bosetningen der dagens by ligger oppstod rundt et citadell, som ruver over byen i dag, og lokker besøkende fra hele verden. Citadellet ble påbegynt i siste halvdel av 1200-tallet. Med utspring i denne militærposten vokste det frem en liten by i løpet av 1300- og 1400-tallet. I 1419 ble byen erobret av osmanene, og det er deres arv som er bevart i dag.

På hjemturen legger vi også turen innom The Blue Eye, eller Syri i Kaltër som det heter på albansk, består av 18 kilder som flyter sammen og former en fascinerende, øyeformet kilde. Det krystallklare vannet er forfriskende kjøling, og attraksjonen trekker en rekke besøkende denne varme dagen.

Gjirokastra er en herlig og sjarmerende by som vitner og fortidens storhetstid.

The Blue Eye – forfriskende og avkjølende på hete sommerdager.

De neste dagene farter vi rundt i den sørlige delen av Albania, og har Saranda som utgangspunkt.

For oss er det ikke mye som lokker ved badebyen Saranda, så vi velger å tilbringene dagene med å utforske den gamle byen Butrint, som ligger rundt 30 minutters biltur fra Saranda. Ruinene ligger på en liten halvøy mellom Korfusundet og Butrintsjøen, og det er ikke tvil om at dette er en populær attraksjon.

Ruinbyen Burint er vel verdt et besøk. Men kom tidlig for å unngå den verste heten!

Burint, som også er å finne på UNESCOs verdensarvliste, ble grunnlagt av illyrere. I antikken ble den kjent som en pilegrimsby for de som dyrket legeguden Asklepios. Det er som å vandre gjennom en historiebok, og hver del tar oss med på en reise gjennom århundrene. De imponerende bymurene ble bygd allerede på 300-tallet f.Kr. Butrint ble deretter erobret av romerne under Julius Cæsar og Augustus koloniserte byen i 167 f.Kr. Det bysantinske riket tilførte byen rikdom og rundt 10 000 innbyggere. Fra 1000-tallet kjempet normannere, angevinere og republikken Venezia om makten i området. Butrint ble brukt som base for normannerfyrsten Bohemond i 1081 da han bygde opp en stor flåte for å erobre Konstantinopel (dagens Istanbu), og da muslimske Suleiman I prøvde å ta Korfu på 1600-tallet. I løpet av middelalderen ble Butrint fraflyttet, og på begynnelsen av 1800-tallet var det igjen en beskjeden fiskerlandsby rundt en venetiansk borg.

Den historiske byen ble gjenoppdaget i 1928, og i dag kan besøkende utforske et romersk bad, amfiteater, en villa, kapellruin fra 400-tallet og en basilika fra 500-tallet. Museet ligger i en venetiansk borg fra 1300-tallet.

Besøket i Burint etterfølges av noen timer på stranden i byen Ksamili, som jeg gjerne innrømmer er blitt et turistmekka. Strandsengene står tett i tett, og det er umulig ikke å stirre inn i ryggen til person foran deg. Men et bad i det joniske hav er et must når man først er i Albania, og det føltes litt rart å komme hjem uten å krysse det på listen.

En uke går fort, og det er på tide å levere tilbake til bilen, som holdt stand de siste dagene. Det hører også med til historien at eieren av selskapet var langt mer hyggelig da vi plukket opp bilen enn da vi levert den. Men den lille metallboksen tok oss rundt på en minneverdig opplevelse, og i etterkant er motorstoppen og den lange ventetiden på motorveien blitt ett av høydepunktene på reisen.

Vi har sett og trasket rundt i storbyen Tirana og ruiner, koselige gamle byer med ekte albansk atmosfære og stoppe for kuer og geiter som skal over veien. Vi har utforsket middelalderborger, smakt på lokale retter og hatt hyggelige samtaler med lokalbefolkningen rundt om. Så er det den vakre naturen og de litt oppgitte øyeblikkene hvor rundkjøringene ikke viser hvilken retning man skal. Men vi fant frem til alle stedene som stod på listen – og enda litt til.

Albania er garantert et annerledes land enn de fleste andre i Europa. Det er fortsatt ekte og genuint – og kan så absolutt anbefales!

Verdt å vite

Reisen dit
Vi fløy til Korfu og tok båten over til Saranda. Sarris Cruises Ferry har en rekke avganger 7 dager i uken. Overfarten tar fra 35 – 70 minutter.
Norwegian tilbyr direktefly fra Oslo til Tirana.

Hoteller
Jolly Hotel i Tirana har sentral beliggenhet med gangavstand til restauranter, barer, butikker og severdigheter. Rommene er små, men det er rent og hyggelig betjening.

Nasho Vruho i Berat får terningkast 6 for topp beliggenhet, sjarmerende og store rom, renhold og alle tiders service. Det er byens eldste (og første) hotell, og ekteparet vet akkurat hvordan de skal få sine gjester til å føle seg velkommen.

Epirus Hotel i Saranda er et trivelig, men enkelt hotell. Betjeningen er hyggelig og maten var utmerket. Den slo knock out på restaurantene langs strandpromenaden.

Leiebil
Ta med et godt og oppdatert kart over Albania, gjerne GPS hjemmefra. Ta en titt på kartet før du begir deg av sted. Skiltene til attraksjoner står gjerne ved avkjøringen.
Husk at det tar lengre tid enn beregnet da veiene de aller fleste steder ikke er av de beste.

ALBANIA – ET SJARMERENDE LAND I FULL UTVIKLING!Reise til Albania, Unike Reiser, reiseblogg

Blogglistenhits