Gdansks kjennemerke, den svarte, tårnlignende trebygningen ved elvebredden.
Foto: Katharina Wiig

Ved Wisla- elvens munning ligger det en gammel havneby, meget sjarmerende sådan. Gdansk lokker med en legendarisk tusenårig historie, avslappet atmosfære i Gamlebyen, trivelige restauranter og en atmosfære få andre byer kan tilby.

Utad kan Gdansk virke som en industriell havneby, men la deg for alle del ikke lure! Byen har utrolig mye å by på, og flere og flere setter den på listen over ønskede reisemål. Gdansk er kommet for å bli!

Når du tenker på store hendelser i verdenshistorien står lille Gdansk i sentrum for to av dem: Starten på andre verdenskrig og kommunismens fall. Byen kan ikke klandres for den første, men sistnevnte er den meget stolt av. Det var nemlig her, på skipsverftene, at fagforeningen Solidaritet oppstod.

Den røde hær for hardt frem mot det gamle senteret i Gdansk da andre verdenskrig gikk mot slutten. Etter krigen lå store deler av byen i ruiner. Men polakkene fattet mot som vanlig og igangsatte en gjenoppbygging som imponerer tilreisende. Gamlebyen er en tro kopi av bygninger i 1600-tallstil og fremstår i dag som en vakker, historisk kulisse. Husene har høye og smale fasader i mange farger og ekte hansabymanér. Havnefronten er meget presentabel, gamle kirker strekker seg mot himmelen og den hyggelige lilleputtgaten (Mariacki) innbyr til å slå seg ned på en av de mange uteserveringene.

Det er en sann fornøyelse å rusle rundt i Gamlebyen. Jeg hensettes tilbake til en tid da kongene kjørte i prosesjon under deres besøk i byen. To vakre porter (Den høye porten og Den gylne porten) vokter ved hver sin side av Kongeveien.

Foran bygningen Przedbramie stopper jeg opp og kan fortsatt høre skrikene fra fangene som en gang satt der. I dag huser bygningen et kombinert rav- og torturmuseum.

Omkranset av høye, fine, smale hus fortsetter jeg langs gågaten ul. Dluga og stopper ved et av Gdansks kjennemerker: Neptun- fontenen. Besøkende poserer ivrig foran Neptun som veiver med treforken sin. Fontenen er et symbol på byens tilknytning til havet. Det var nemlig havet som gjorde kjøpmennene rike i sin tid. Elven Wisla var den viktigste handelsveien før, og fra Gdansk transporterte man varer som tømmer, salt, korn og rav gjennom Polen.

Gdansk stolthet er Solidaritetsmuseet, som holder til i kjelleren. Stemningen er litt dyster, og representerer godt følelsen som må ha vært under kommunismen. Utstillingene er meget godt presentert og inkluderer blant annet en butikk med nesten tomme hyller, bilder og en film som viser de voldsomme begivenhetene.

Mens hun venter på dagens kunder slapper madammen av med en god bok. Foto: Katharina Wiig

Solidaritetsmuseet tar deg med på en reise gjennom fagbevegelsens harde hverdag og kamper.
Foto: Katharina Wiig

Ved skipsverftet dukker en velkjent port opp foran meg. Det er ikke få bilder den er gjenganger på, og knyttes opp mot fagbevegelsens Solidaritets oppstand i august 1980. Jeg har lest nok om oppstanden til å forestille meg Lech Walesa marsjere foran sine meddemonstranter utenfor porten.  Arbeiderne på skipsverftet hadde fått nok av undertrykkelse, økte matvarepriser og lave lønninger og gikk til streik. Walesa, en veltalende, katolsk elektriker fra Gdansk, gikk i front mens en hel verden fulgte med. Frie og selvstendige fagforeninger ble tillatt og politiske fanger frigitt. Et symbol på motstanden mot kommunismen var født i Polen.

Solen har begynt å gå ned og de enorme kranene på verftet lurer over byen som sorte skygger. Jeg rusler noen hundre meter bortover, til Monumentet over falne skipsverftarbeider. De tre stålkorsene ble reist til minne om arbeiderne som mistet livet under urolighetene i desember 1970 og er 42 meter høye. Dette var det første opprøret mot den kommunistiske regjeringen, og ble slått hardt ned. En rekke mennesker måtte bøte med livet i kampen for brød og frihet. Minnesmerket ble reist i 1980 og er en påminnelse om de store ofrene fagforeningsforkjemperne led. Statuene av én av arbeidernes ansikt er meget uttrykksfullt og viser frykten arbeiderne må ha følt.  Tavlen med Solidaritets 21 postulater henger også her, og står på UNESCOs verdensarvliste. Det som påvirker meg mest er en enkel stein i murveggen. Den er rød, som representerer blodet som spilt denne dagen i 1970.

Monumentet over falne skipsverftarbeidere til minne om arbeiderne som mistet livet i de blodige streikene i 1970.
Foto: Katharina Wiig

Etter en velsmakende frokost på hotellets terrasse, hvor vannet slår opp over den gamle grunnmuren, møter jeg sjåføren som den vennlige resepsjonisten har ordnet for meg. Første stopp er konsentrasjonsleiren Stutthof, og sjåføren snakker meget godt engelsk. Samtalen går ivrig om Polen slik det var og er i dag, så de fem milene til Stutthof går fort. Jeg får beskjed om at jeg kan ta den tiden jeg trenger – for dette er et stund besøkende ikke må mase seg gjennom.

Stutthof er den første konsentrasjonsleiren som ble bygget av de tyske nasjonalsosialistene utenfor Tyskland. Leiren ble påbegynt den 2.september 1939 og leiren hadde på det meste 39 underleirer.

Konsentrasjonleiren Stuffhof i dag.
Foto: Katharina Wiig

Over 110 000 fanger ble deportert til Stutthof, og om lag 85 000 mistet livet her. De fleste fangene var polske, men det var også andre nasjonaliteter og jøder. I august 1944 ankom 45 norske menn og 18 norske kvinner til hovedleiren i Stutthof i en transport direkte fra Grini. Milorg- lederen Carsten Lütken satt i leiren fra 1944 og ut krigen.
Stutthof var den siste konsentrasjonsleiren som ble befridd. Først den 1.mai 1945 ankom sovjetiske soldater, og da var det 100 fanger igjen i leiren.

Jeg starter med å se to filmer om leiren, som begge varer mellom 20-30 minutter. Været har endret seg, og mørke skyer truer på den tidligere blå himmelen. Vinden kaster noen kjølige kast over den ensomme plassen, og jeg skutter meg. Det er som om finværet føler at det ikke hører hjemme her. Kun tre andre besøkende er i leiren med meg. Jeg får se brakker med utstillinger av fangedrakter, bilder og personlige eiendeler. Gasskammer, krematorium, henrettelsesplassen, sovesaler og SS vakttårnene. Dette er så absolutt ikke noe hyggelig sted.

Til tross for at leiren ikke er like kjent, besøkt eller enorm i størrelse som de mer kjente konsentrasjonsleirene, er inntrykke store og jeg (eller andre besøkende) forlater ikke leiren upåvirket.

På vei mot neste stopp går samtalen for det meste om Polens kamp mot andre land og etterspill av år med okkupasjon og krig som Polen har sett gjennom århundrene. Ingen tvil om at sjåføren er stolt av landet sitt, og det har han all grunn til. Polen står høyt på min favorittliste også, og det får mannen bak rettet til å smile enda bredere.

Han slipper meg av på Westerplatte, hvor en hver med sans for andre verdenskrig treffer blink. Nettopp her falt de første skuddene 1.september 1939 – og verden ble kastet ut i en ny verdenskrig. Klokken 04:45 denne skjebnesvangre dagen fyrte krigsskipet Schleswig- Holstein mot den polske garnisonen. De 182 polske soldatene holdt stand mot den tyske krigsmaskinen i en hel uke, og kun 15 av dem mistet livet.
Ingen andre befinner seg på området så jeg kan stille og rolig utforske ruinene og minnesmerkene som står igjen. Utenfor det lille museet står to 280 mm granater fra SS Schleswig- Holstein.
Stemningen er rolig og nesten ærefull. Korsene med navnene til de drepte er tause vitner om dramaet som utspilte seg her i 1939.
Mest imponerende er det flotte monumentet i stein som ruver på toppen av gressbakken. Det er dekorert med soldaters ansikt og inskripsjonen Aldri mer krig…

Minnesmerket på Westerplatte, stedet hvor andre verdenskrig startet.
Foto: Katharina Wiig

Jeg tar en lokalbuss tilbake til hyggelig Gdansk hvor jeg får ristet av meg den litt tunge stemningen etter dagens to besøk. Solen skinner nok en gang og jeg rusler nedover gågaten og vindusshopper i de mange butikkene som stiller ut smykker i rav og en mengde suvenirer. Besøkende slapper av på de mange uteserveringene. Gdansk er kommet seg etter grusomhetene fra andre verdenskrig og den grå og triste stemningen fra kommunisttiden er borte. I dag lever byen og er et godt eksempel på at tiden leger alle sår, men den kommer aldri til å glemme sin plass i historien.

Vakkert og vennlig. Historisk og interessant. Spennende og sjarmerende. Det er Gdansk kort oppsummert. Byen er uten tvil vel verdt et besøk. Eller flere!

Verdt å vite:

Det går direktefly fra mange norske byer så Gdansk er lett å komme seg til.

Bo på Hotel Królewski, i hjertet av Gdansk.

Opplevelser: Solidaritetsmuseet, Westerplatte, Stutthof og det nyåpnede Museum of the Second World War.

Gdansk kan besøkes året rundt. Sommermånedene er de mest populære.

Kombiner gjerne besøket med en tur til de nærliggende byene Sopot og Gdynia.

”Many generations to come will remember the extraordinary thing that happened in Poland, there appeared a social force able to control those in power”

Culture Magazine, Paris 1980

Blogglistenhits