Foto: Katharina Wiig
Inkahøvdingen Pachacútec ønsker meg velkommen til Cuzco, tidligere hovedstad i Inkariket

Inkaenes gamle hovedstad og en hellig dal som en gang var ble vandret av beboerne i imperiet. Vakre bevarte templer og ruiner i fint uthugget stein som hviler i fjellskråningen. Lamaer som rolig gresser på inkaterrasser. Lavtliggende skyer som sklir over grønne fjell og elver som skjærer gjennom landskapet.

Til tross for at inkariket forsvant i 1533 da spanjolene gjorde sitt inntog, lever historiene og minnene etter dem i beste velgående i Peru.

Vandringen i inkaenes fotspor starter naturlig nok i deres gamle hovedstad Cuzco, som betyr ”verdens navle” på quechua, det gamle inkaspråket. Språket brukes fortsatt av rundt ti millioner mennesker i Andes- området. For det nettopp her den inkakulturen oppstod tidlig på 1400-tallet, før den spredde seg utover fra Colombia til det nordlige Chile og Argentina. Byen er et fascinerende vitnemål på sammenstøtt mellom inkaer og spanske erobrere. Gatene er brosteinsbelagte, hvor hvitkalkede kirker hviler på fundamenter av inkastein. Det er en flott blanding av arkitektoniske byggverk fra to vidt forskjellige epoker i historien.

Cuzco ble grunnlagt i 1438 av Pachacútec, som med sine storstilte byggeprosjekter satte inkaene på verdenskartet. Byen er faktisk formet som en puma, hvor hodet på dette imponerende kattedyret heter Saqsaywamán, et tempel og fort i skråningen over byen. De aller fleste besøkende bruker Cuzco som en stopp på vei til Machu Picchu, men byen er så absolutt verdt et besøk i seg selv.

Den hellige dal (El Valle Sagrado) befinner seg nordvest for Cuzco og strekker seg fra Pisac til Ollantaytambo. Det opprinnelige navnet på dalen var Urumbambadalen, og det poetiske navnet fikk den vakre dalen i 1980-årene takket være turistbyråene. Uansett hvilket navn du kaller dalen, så er den spektakulær. Elven Urumbamba bukter seg gjennom landskapet, og flankeres på begge sider av Andesfjellenes høye topper.
Bilen tar oss gjennom små landsbyer, forbi maisåkre, inkaterrasser og lamaer som beiter i veikanten. Det er ikke få stopp sjåføren må foreta underveis. Utsikten er spektakulær og det frister med ferske bakevarer i landsbyene vi passerer. Etter å ha blitt bedt om å stoppe to ganger for fotografering av lamaer, tar sjåføren oss med til en lokal bonde slik at vi kan få hilse på og mate disse herlige ulldottene.

I den lille landsbyen Pisac strekker inkaterrassene seg inn i fjellsiden og danner en trapp fra bunnen av dalen og opp til ruinene på toppen. Over landsbyen ruver en av de best bevarte inkaruinene i Peru. Pisac ble bygd av inkakongen Pachacútec på 1400-tallet og fungerte som kongelig residens, religiøst senter og fort. De enorme terrassene, som det er mange av, avslører at landbruk var viktig for beboerne.

Det er bare å begynne vandreturen oppover, og vi belønnes med flott utsikt over dalen. Dessverre er Soltemplet, som inkaene brukte til religiøse formål og astronomiske observasjoner, stengt for allmennheten. Vandaler ødela deler av Intihuatana’en (en hellig sten) som ble brukt til solobservasjoner. Men fortvil ikke – det er mer enn nok annet å beundre: Fontener brukt til religiøse seremonier, utsikten, terrassene og de små hulene i fjellveggene. Dette er gravplasser, og er for øvrig en av de største inkakirkegårder som er funnet. Inkaene gravla sine døde i kamre inne i klippeveggen.

Foto: Katharina Wiig
En av de best bevarte inkaruinene i Peru ruver over landsbyen Pisac

Inne i selve byen Pisac er det tid for lunsj og så en tur på det lokale markedet. Det er ikke mangel på varer, og de små bodene renner over av frukt, poteter, kokte maiskolber, krydder, vevde tepper, smykker og keramiske kunsthåndverk.

Sjåføren gir beskjed om at det er på tide å komme seg videre, og med armene fulle av fargerike vesker og tøystoffer kommer vi oss inn i bussen. Neste stopp er inkabyen Ollantaytambo, som i dag fremstår som både sjarmerende og fredelige. Slik var det ikke i 1537 da 70 svært bevæpnede spanske ryttere og flere tusen innfødte fotsoldater ankom for å slåss mot Manci Inca. De møtte bokstavlig talt veggen. Veggen, den kom i form av Ollantaytambo, som da var et stort tempel og festningsverk som inkaene hadde forskanset seg i. Det kan ikke ha vært lett for spanjolene, med tanke på de høye murene og terrassene og at det regnet piler, spyd og kasteskyss over dem. Forskere mener at hver side hadde rundt 30 000 kjempende hver. Dette er også første og eneste gang spanjolene har måtte gjøre retrett: De reiste tilbake til Cuzco for å hente forsterkninger. Da de kom tilbake, var Manci Inca over alle hauger.

Foto: Kristin Brandal
En stopp for å mate de herlige lamaene hører absolutt med på eventyret

Ollantaytambo, med sin dramatiske fortid og imponerende ruiner, er den byen som fascinerer meg mest. På rundtur gjennom byen er det nesten slik at jeg forventer å se Manci Inca som kommer gående mot meg. Gatene er lange, smale og inndelt i så kalte canchas (rektangulære hus med hver sin port hugget i inkastein). Vannet renner i kanaler parallelt med gatene. Under inkaene var byen forbeholdt eliten. Utenfor byen er det funnet mer primitive boplasser (yanaconas) hvor tjenerne bodde.

Sulten har tatt kontroll over kroppen og vi rusler på torget for å finne et sted å spise. Et skilt viser vei mot pannekaker så vi følger pilene. Inn gjennom en liten port, en smal gang og så står vi omtrent inne i stuen hos noen. Litt overrasket snur brått for å finne veien ut da en smilende ungjente kommer løpende.

– Sultne?
– Veldig, smiler vi tilbake.

Hun viser vei gjennom stuen, forbi familiens soverom og opp en snirklete trapp. Restauranten er i annen etasje og vi får plass ved vinduet. Flott utsikt over det lille torget, hvor en statue av Manci Inca ruver over plassen. Pannekakene er noe av de beste jeg har smakt og servicen er upåklagelig. Tviler sterkt på at inkaene hadde like gode pannekaker!

Foto: Katharina Wiig
På vei opp mot Soltemplet på platået i inkaruinene i Ollantaytambo

Neste dag skinner solen og vi begir oss mot de imponerende inkaruinene rett ved byen.

16 terrasser i utsøkt steinarbeid klatrer oppover fjellveggen og ender på et forblåst platå. Den litt strevsomme turen opp er vel verdt det, for du belønnes med panoramautsikt over ruinene, byen og fjellene. Jeg står og beundrer Soltemplet, som består av seks kjempestore steintavler i rosafarget rhyolit (en vulkansk sten), som danner en bred vegg. Ser du nøye etter kan du også se Chakana– symboler (også kalt Inka- eller Andeskorset) og en rekke dyrelignende figurer på veggen.

Det er imponerende å tenke seg at disse enorme steinene ble transportert opp på platået ved hjelp av en rampe, som du ser til venstre for templet. Steinene kommer fra den andre siden av Urumbamba- elven, hvor de ble brutt ut av fjellet for så å bli transportert opp til platået.
Det må ha vært en meget slitsom jobb, den flyttingen av stein, helt opp til toppen…

Rett under Soltemplet ligger Templo de los Diez Nichos (De Ti Nisjers Tempel) som fungerte som begravelseskammer.
Ved foten av ruinene ligger Baño de la Ñusta (Prinsessens bad)) som ble brukt til rituelle bad.
Når du speider over til fjellsiden på motsatte side vil du se en rekke hull i fjellet. Dette er så kalte qollqas, eller kornlagre på norsk. Inkaene bygde disse i stein med ventilasjonshull. De ble plassert høyt fordi vind og lavere temperaturer gjorde det mulig å konservere matvarer i lengre tid.

Foto: Katharina Wiig
Soltemplet, med sine seks enorme steiner, er et imponerende syn i Ollantaytambo

I løpet av noen dager har jeg fulgt i inkaenes fotspor i magiske Peru. Det har vært en spennende og interessant reise gjennom et mektig imperium med et strengt organisert og klasseinndelt samfunnsordning. Bygninger og ruiner som står igjen er en evig påminnelse om hva inkaene oppnådde og er et must for alle som besøker Peru.

Jeg gleder meg til neste stopp på turen, som er det majestetiske, mytiske og magiske Machu Picchu. Men den opplevelsen er verdt sin egen beskrivelse!

Foto: Katharina Wiig
Det beste med hele reisen er faktisk menneskene du møter underveis

Verdt å vite:

Inkariket eksisterte i Sør-Amerika mellom 1100 – 1533.

Da spanjolene kom i 1532 omfattet inkariket det nåværende Peru og Ecuador, høylandsområdene i Bolivia og de nordligste delene av Argentina og Chile.

Hovedstaden i Inkariket var Cuzco.

Inkaen var den øverste hersker av riket. Inkaene trodde han var en direkte etterkommer av solguden Inti. Han styrte Cuzco selv, med hjelp av fire guvernører som styrte hver sin landsdel.

Den første inkaen het Manco Cápac.

Den siste inkaen, Tupac Amaru ble fanget av spanjolene i 1572 og henrettet offentlig på Cuzcos torg. Men da var inkariket for lengst blitt historie, og visekongedømmet Peru vel etablert.

OPPLEV INKAENES PERU – DET ER EN IMPONERENDE REISE! 

Blogglistenhits