Foto: Katharina Wiig
Livet i Baoding er avslappet og gjøremålene utføres som i gamle, gode tider

Lille Jimmi Gresshoppe og flere av hans slektninger ligger foran meg. Sprø og nystekt. Så kommer en tallerken med friterte skorpioner. Så en tallerken med oksepenis. Så en tallerken med ristede larver. Kelneren ser forventningsfull på meg. Jeg ser ganske sjokkert ut. Ordet vegetar eksisterer tydeligvis ikke i ordforrådet her på denne restauranten. Kanskje er det engelskkunnskapene som mangler. Kanskje bryr de seg ikke i det hele tatt om at jeg ikke spiser dyr: verken små eller store, pattedyr eller insekter.

Jeg befinner meg i Baoding i Kina. Det er ikke mange som har hørt navnet på landsbyen, og den står garantert ikke på noe turprogram.

I kinesiske øyne anses Baoding som en landsby, men med forsteder og bykjerne bor det ti millioner mennesker her. Byen ligger 150 kilometer sør for Beijing.

Grunnen til at jeg fant veien hit er at jeg leter etter det genuine Kina. Ingen tvil om at jeg har funnet rett sted.

Kelneren oppfordrer meg nok en gang til å spise. Han serverer meg en slangevin, hvor hele slangen ligger inne i flasken. Den skal visstnok være god for huden. Jeg er egentlig en person med en meget open mind, men her går grensen! Jeg diskuterer med meg selv om hva som er viktigst i dette tilfelle: Prinsippet om vegetarisme eller høflighet mot vertene.

– Vi kinesere spiser alt i luften bortsett fra fly. Alt i vannet bortsett fra båter. Alt på land med fire eller flere bein bortsett fra stoler og bord, sier guiden min med et stort smil. Et blikk på det bleke ansiktet mitt får smilet hans til å blekne litt, før han forsikrer meg om at det ikke serveres hund eller katt i dag. Nok en gang prøver jeg å forklare at jeg er vegetarianer og spiser ingenting som har hatt puls. Titter på kelneren og bestiller kokte grønnsaker, ris og litt søtpotet. Jeg foretrekker en myk start på mitt mateventyr i Kina, og bestemmer meg for at prinsipper i dette tilfelle er viktigere enn kokkens følelser.
Litt surt får jeg slengt maten min på bordet og en gaffel klaskes omtrent oppe i maten så grønnsakene spruter. Jeg ber pent om pinner til å spise med, slik at jeg i alle fall kan innta måltidet på en litt kinesisk måte, og håper det vil blidgjøre kelneren.

Guiden har ingen problemer med å sette til livs de stakkars insektene, verken de friterte, ristede eller sprøstekte. Oksepenisen forsvinner også. Alt skylles ned med slangevin, det slafses og rapes.

Jeg overlever lunsjen og de litt sure blikkene, men innrømmer gladelig at jeg ikke gikk fra bordet mett.

Til tross for at Baoding er ukjent for de aller fleste, er det mye å se på. Byen har en lang historie som strekker seg tilbake til det vestlige Han- dynastiet. Det ble ødelagt av mongolene i det 13. århundre, men ble bygget opp igjen da mongolene etablerte Yuan- dynastiet.
Midtpunktet i Baoding er togstasjonen, og byen er delt inn slik at den gamle delen ligger på østsiden og den ”moderne”, administrative delen ligger i nord og sør.
Baoding betyr noe som ”beskytteren av hovedstaden” (fordi den ikke ligger langt unna Beijing) og er omringet av jordbruksområder. Det er disse områdene og menneskene som har fanget min interesse. Jeg har kommet fra Beijing, hvor menneskene er som ellers i verden, med Nike- sko, Diesel- skjorter og dress. Den moderne verden har inntatt Beijing for lenge siden, og det er ikke like spennende. Jeg er av den oppfatning at det er menneskene som skaper landet og deres særpreg gjør det interessant å reise. Det er de lokale som holder kultur og tradisjoner ved like.

Foto: Katharina Wiig
Daglig gjøremål utføres på den gammeldagse måten i Baoding

Neste dag vekkes jeg av en hane som galer som en ja, gal. Han har ikke helt skjønt at han skal gi lyd når solen står opp, men begynner sitt spetakkel rundt klokken fire. Innen solen har kommet frem er stakkaren hes og det er stille i hønsegården. Da uret viser seks er jeg allerede i hovedgaten med kurs mot parken. Hver morgen flokker hundrevis av kinesere hit for sin daglige morgengymnastikk (tai chi), meditasjon og en runde med ping pong. Parken svermer som en bikube allerede og det er tydelig jeg som er sent ute.

Tøy, bøy, strekk og snurr! Den eldre generasjonen er samlet foran en liten dame som så vidt er over én meter. Ivrig roper hun ut instruksjoner om hvilke bevegelser forsamlingen skal gjøre. Naturligvis blir jeg invitert med og takker ja til innbydelsen. Ikke at jeg henger med i det hele tatt, men mottar applaus og smil for innsatsen.

Ikke lenge etterpå utfordres jeg til en kamp i ping pong, men også her må jeg bøye meg i støvet. Jeg har ikke nubbesjangs mot oldefar, som trolig har spilt siden han ble født.

Nei, sjansen er større for suksess da en pensjonert løytnant inviterer til dans. Musikken strømmer ut fra en eldgammel radio hvor batteri og høyttaler synger på siste vers. Ryktet om den hvite damen som svinger seg i valsen sprer seg som ild i tørt gress og det blir trangt om plassen rundt dansegolvet.

Foto: Katharina Wiig
Morgengymnastikk (tai chi) er meget viktig for kineserne, spesielt den eldre generasjonen

Lattermild etter dagens første opplevelser rusler jeg ut av parken. Jeg vil gjerne en tur ut på selve landsbygda og får haik med en bonde på vei til markedet med varene sine. Oksen trekker den godt lastede vognen i rolig tempo. Som resten av befolkningen i Baoding stresser han ikke. Nok en gang er språket et problem, men med tegn, fakter, smil og tålmodighet har vi en ”samtale” under kjøreturen. Svært, svært få i Baoding og omegn snakker engelsk, og min kinesisk strekker seg ikke lenger enn hallo og tusen takk. Nå skal det også sies at etter gårsdagens lunsj har jeg lært meg å si ”jeg er mett” også slik at jeg unngår å fornærme noen med å la maten ligge urørt.

Markedet består av et stort lagerhus med åpne sider og er fullt av all slags rariteter. Urter, krydder, frukt, grønnsaker, kjøtt, klær og naturmedisiner er til salgs. Atmosfæren er avslappet og de fleste selgerne er samlet i små flokker og prater, spiller kort eller drikker te. Som utenforstående får jeg selvfølgelig mye oppmerksomhet og en eldre mann kommer bort. Høflig spør han om jeg snakker engelsk, og vantro stirrer jeg på ham. Den tidligere sjømannen snakker faktisk meget forstålig engelsk så han tilbyr seg å vise meg rundt og hjelpe meg med handlingen.
Ved en av bodene kommer en kvinne bort. Ansiktet er så rynkete at det ser ut som hun smiler hele tiden og det er mange års erfaring i de små øynene. Stolt viser hun frem sine varer, og ønsker å selge meg noe gummiaktig og merkelig.

Foto: Katharina Wiig
Gris i skjulet, høner i hagen og maisen på taket. Velkommen hjem til en lokale familie!

– Det er morskake, fra en nybakt mamma, sier guiden min. Godt for befruktning.
Jeg holder på å dåne og kjenner at det velter seg litt i magen.
Salgskvinnen smiler om mulig enda bredere, klapper meg på magen og gir meg to tomler opp. Hva det betyr lurer jeg fortsatt på. Men jeg har ikke hjerte til å si nei, og får kaken pakket inn. Sedlene hun får i betaling stappes innenfor boblejakken hennes og så vinker hun farvel.

Min opprinnelige guide møter meg etter besøket på markedet og vi rusler rundt på bygda. En bondefamilie vinker ivrig og inviterer oss inn på te. Hønene spretter rundt på taket og grisen stikker nesen ut fra skjulet. Den bor for øvrig rett under familiens toalett. På taket ligger en haug med ferdighøstet mais, klar for salg. Familien bruker taket som oppbevaringsplass slik at mus og høns ikke skal få tak i maisen.

– Hva med fuglene da? spør jeg. Tar ikke de maisen?
– Jo da, men det er færre fugler enn mus, ler guiden.

Svigerdatteren i familien vi drikker te med jobber som lærer og spør så pent, så pent om jeg ikke kan bli med for å hilse på elevene hennes. Guiden trekker på skuldrene og sier at det er opp til meg. Jeg er absolutt ikke vanskelig å be så vi vandrer gjennom gatene til den lille skolen. En rask tur innom butikken for å kjøpe med små gaver til elevene. Vareutvalget var ikke det helt store, men noen kulepenner og skriveblokker får jeg tak i. Karamellene blir nok høyt verdsatt i alle fall.

Rektor kommer ut for å hilse. Han er meget stolt av skolen sin og på gebrokkent engelsk forteller han at jeg er den første utlendingen som kommer på besøk.
Med den største respekt vises jeg inn i klasserommet. Elevene ønsker meg velkommen og smiler sjenert.

Ikke visste jeg at den søte lærerinnen hadde i tankene at jeg skulle undervise i engelsk, men jeg improviserer og setter i gang. Ivrige ansikter gjentar tallene fra en til ti, først på engelsk og så på norsk. Lattermilde og lærevillige sitter der, stramme i ryggen og med full fokus på meg.

Når det ringer ut, blir jeg dratt med ut. Ingen tvil om hvem som er den mest populære i dag. Jeg har nemlig kamera hvor de kan se selv etterpå! Det er trangt om plassen rundt meg og kameraet, og det er som å være omringet av en stor hønseflokk. De dytter, kakler, fniser og poserer.

Til slutt har rektor fått nok og sender alle inn i klasserommene igjen. Jeg eskorteres høflig til porten, med hilsen om å komme tilbake snart.

Foto: Katharina Wiig
Ivrige studenter som øver seg på engelsk

Foto: Katharina Wiig
Kameraet, og ikke minst at de kan se seg selv etter fotografering, ble meget populært blant elevene

Med meg hjem fra Baoding er gode minner og mye lærdom. Baoding er et sted du ikke finner på kartet, men det eksisterer i aller høyeste grad. Menneskene er så gjestfri, oppriktige og genuine.
Nå føler jeg at jeg har sett og opplevd det virkelige Kina – som er så mye, mye mer enn de berømte historiske stedene alle har hørt om!

Reisetips:

Skal du besøke Baoding anbefales det å ta med en engelsktalende guide. Svært få av befolkningen snakker engelsk.

BAODING – HVOR GAMLE TRADISJONER FORTSATT LEVER!

Blogglistenhits