Foto: Bandhav Villas Bandhavgarh
Velkommen til Jungelboken hvor Shere Khan tar imot deg – forhåpentligvis!

Rudyard Kipling skrev en av verdens mest berømte bøker, Jungelboken, i 1894. Allerede i ung alder slukte jeg historien om Mowgli, Bagheera, Baloo og Shere Khan. Jeg kunne drømme meg vekk til den indiske jungelen, hvor skapningene fra boken virkelig vandrer rundt. Spesielt fascinert var jeg av Shere Khan. Tigre er magiske skapninger, og jungelens ypperste vesen.
Først mange år senere skulle drømmen gå i oppfyllelse. Med en slitt kopi av Jungelboken i ryggsekken, satte jeg av sted mot India – og tigrenes rike.

Etter en lang togreise fra Agra til Umaria, med lukten av indisk tåfis, svette og noen dager gamle matpakker i nesa, eimen fra altfor godt brukte tepper i klærne og lyden av snorkende, indiske menn i ørene, går jeg av toget. En smilende sjåfør, med en lilla turban på hodet, og ansiktet gjemt bak et enormt skjegg (jeg lurer i mitt stille sinn om det er uhøflig å spørre hvor mange år han har spart), møter meg på perrongen. Solen har enda ikke brutt gjennom skydekket, og vi er visst de eneste som er våkne. Han lemper ryggsekken inn i bilen, åpner galant døren for meg og så bærer det av sted til hotellet. Frokosten som venter dufter godt, og smaker enda bedre. Enda mer verdsetter jeg dusjen som kommer etterpå. Den åtte timer lange turen med nattoget var ikke akkurat av ypperste kvalitet, og jeg er ganske sikker på at verken kupeen eller sengeteppene har blitt rengjort siden toget tok sin jomfrutur en gang tidlig på 1900-tallet. Nydusjet og utslitt treffer jeg sengen og sovner omtrent før jeg har lagt hodet på puten. Det tar på å kjøre lokaltog i India, men moro er det! Resten av dagen akter jeg ikke å gjøre noe annet enn å sove – og forberede meg på morgendagen.

Klokken er ”litt for tidlig” for en som er på ferie, men jeg kan ikke annet enn å skylde på meg selv. Mens venninnene dro på badeferie, valgte jeg ”annerledeslandet” India, og tigersafari. Uret viser 04:20, og det er nesten som om klokken håner meg da den bikker halv fem. Jeg nærmest snubler ut døren av rommet mitt og finner veien i mørket til resepsjonen. Kaffe og te står klart, og skal gi besøkende den siste lille oppvekkeren. Det er mai, og faktisk meget kaldt denne morgenen. Kulden i seg selv er nok til å holde øynene åpne. Inn i bilen, hvor sjåføren Paul (som han kaller seg slik at turistene skal kunne uttale navnet hans), smiler bredt og spør om jeg er klar til å møte jungelens farer. Jeg gir ham to tomler opp og så bærer det av sted mot nasjonalparken Bandhavgarh. Parken ligger midt i India, i et avsidesliggende hjørne av fattige landsbyer. På en støvete landevei rekker Paul og jeg og bli nærmere kjent, og han forteller ivrig om alle de magiske opplevelsene han har hatt med tigere og parkens andre dyr underveis. Denne fyren klarer virkelig å skru forventningene opp!

Foto: Katharina Wiig
Morgenstemning i jungelen og dyrene har våknet.

Etter at alle formaliteter er i orden med parkens viltvoktere, starter eventyret. Grålysningen begynner å gi slipp og solen dukker så vidt frem mellom tretoppene. Den kaster et behagelig varmt lys utover det vakre landskapet, og reflekterer i de mange (og enormt store) edderkoppnettene som henger mellom trærne. Kjære vene – noen av skaperne av disse kunstverkene er større enn hånden min! Men fantastiske fotomotiver er de, selv om jeg ikke ønsker dem velkommen inn i bilen.

Foto: Bandhav Villas Bandhavgarh
Nærkontakt med jungelens konge – og han vet han er enehersker!

Paul kjører rolig rundt i parken. Sjarmerende apekatter våkner til live i morgentimene, og fordriver apestreker med hverandre. Fuglene kvitrer ”god morgen” og ”velkommen” fra tynne greiner i de høyvokste trærne. Hjortedyrene gresser rolig rundt oss, noe som med andre ord er en indirekte beskjed om at det ikke lusker noen Shere Khan i nærheten.

Foto: Katharina Wiig
Apestreker i jungelen. Denne karen lukter sjokoladen i bilen!

Bandhavgarh nasjonalpark strekker seg 105 kvadratkilometer utover, og fikk status som nasjonalpark i 1968. Parken er spesiell. I andre nasjonalparker skal man ha flaks for å se tigere – her må man nesten ha uflaks for å gå glipp av den stripete katten. Reservatet har antagelig flest tigere i hele verden, med en tiger for hver 4,77 kvadratkilometer.
Området var opprinnelig et privat jaktreservat for maharajaen av Rewa. På 1960-tallet donerte regenten området til den indiske staten. Siden den gang har Bandhavgarh og naboparken Kanha vært hovedaktører i Indias ambisiøse tigerprosjekt.

Plutselig bråstopper Paul, så hardt faktisk at jeg nesten slår ut noen tenner i seteryggen hans. I skogkanten står det en flokk hjortedyr, med ørene på stilker. Lederen av flokken utstøter noen varsellyder: Det er én eller flere tigere i nærheten! Jeg kjenner en iling nedover ryggraden. Skal drømmen gå i oppfyllelse?
Paul kjører sakte fremover. Hjortene roer seg, varselropet forstummer. De gresser igjen, men blikkene er årvåkne og ørene fortsatt høyt oppe. Tiden går. Jeg spaner etter skygger i buskaset, og mener bestemt at jeg skimter en hvit haletipp i det mannshøye gresset. Så plutselig, i det vi runder en sving, ligger de plutselig der. To hunntigere, makelig utstrakt på en seng av rødt løv.

Alt føles så uvirkelig. Tigere! Selveste Shere Khan (riktignok i kvinnelig utgave, men allikevel). Dette er jungelens ypperste vesen. De ligger der lys levende og puster rolig i morgenstillheten. Det strammer seg i brystet og jeg kjenner jeg blir våt i øynene. Paul smiler om mulig enda bredere enn meg, men hans smil er rettet mot min glede. Tigrene bryr seg ikke en døyt om min entusiasme. De bare ligger der, som de skjønnhetene de virkelig er.

Vi kjører videre. Lunter av sted og jeg sitter der som takknemligheten selv. Drømmen er gått i oppfyllelse – og bedre kan det ikke bli. Men så feil kan man ta. Midt i veien foran oss står det en åpenbaring av en skapning på fire bein. Selveste Shere Khan – lys levende. Han puster rolig, gjesper litt og strekker de store potene fremfor seg og krummer ryggen. Øynene mine lyser av begeistring. Han gjesper igjen og viser gapet, titter i vår retning og viser at han ikke er det minste interessert i vårt nærvær. Vi har ikke noe annet valg enn å vente til ”Kongen” flytter seg. Dette er hans domene og territorium – vi er bare gjester.

Foto: Bandhav Villas Bandhavgarh
Møte med en tørst Shere Khan er uforglemmelig!

Jungelbokens landskap er blitt virkelighet. Det er ikke lenger bare beskrivelser på sidene eller illustrasjoner i boken. Jeg titter rundt meg og ser jungelkledde høyder, vannfall og gressletter. Her finnes samtlige av figurene fra boken: Bjørnen Baloo, tigrene, leopardene, ulvene, villhundene, hjortene, de indiske gasellene, apene og fuglene. Dette paradiset overvåkes av en 400 meter høy klippe med en 2000 år gammel, forvitret og tilvokst palassruin på toppen, omgitt av tigerspor. Kongen av Bandhavgarh satt selv her og speidet utover riket sitt. I dag tilhører ikke lenger området de tobeinte, men de stripete på fire poteter. La oss håpe at det forblir slik, så generasjoner som kommer senere også kan få oppleve Shere Khan i sitt rette element!

Møtet med tigrene her fremstår som litt uvirkelige. Disse mektige kattedyrene er nesten om å se en enhjørning eller Nessie. Bare at de stripete kattedyrene er virkelige. Jeg har sett dem – og jeg kan fortsatt ikke helt tro det er sant…

Bengaltiger, også kjent som kongetiger, er den mest tallrike og kjente tigerarten. Den lever i India, Kina, Bhutan, Bangladesh, Burma/Myanmar og Nepal. India har den største bestanden.

Bengaltigeren kan veie over 250 kilo og måle nesten tre meter fra hode til hale.

Bengaltigeren er nasjonaldyret i både India og Bangladesh.

Det er færre enn 2500 bengaltigere igjen i verden og kampen om å bevare tigerbestanden utkjempes hver dag. I 1973 startet indiske myndigheter Project Tiger, et nasjonalt prosjekt som skal bevare tigrene slik at de fortsatt kan herske i jungelen.

Tigerne trenger desperat hjelp så hvorfor ikke bli Tiger Fadder hos WWF?

Bli med på en eventyrlig reise gjennom Jungelboken – Shere Khan venter!

Blogglistenhits