Den spinkle lille mannen på snaue 1,5 meter legger hodet på skakke og ser på meg med sine svarte øyne. Han er kledd i sine tradisjonelle klær, som vil si at han har et lite lendeklede av stenbok, sko av kuduskinn og naturligvis en bue over skulderen. På sitt eget klikkespråk ønsker han velkommen – med et stort, tannløst smil!
Kvikksølvet i termometeret har bikket 40 grader, og solen steker over det afrikanske landskapet når vi begir oss ut på vandringen i Kalahari-ørkenen her i vakre Botswana.
Guiden vår heter Xuma og er naturligvis den spinkle lille mannen jeg akkurat har nevnt. Han er stolt medlem av sanfolket, en folkegruppe som har levd i Afrika i mer enn 20 000 år. Xuma snakker kun det lokale språket, også kjent som klikkespråk, og det ligger langt utenfor min språkverden. Med oss på vandringen er derfor også guiden Chrys, en botswaner som skal oversette underveis.
Lett på foten langer Xuma av sted bortover stien. Ikke en lyd høres når han setter føttene ned. Han er like stille som en leopard når den sniker seg gjennom buskene på jakt etter et bytte. Kanskje ikke så rart at sanfolket er et ”lydløst” folkeferd? De er delt inn i jegere og sankere, og skal man skaffe mat til familien, er man nødt til å kunne bevege seg stille.
– Det er bare 90 000 sanfolk igjen, hvorav rundt 60 000 bor i Botswana, sier Chrys. Dessverre er det slik at både kulturen og folket dør gradvis. Han rister på hodet og sukker.
– Ganske så trist ikke sant?
Jeg kan ikke annet enn å si meg enig i det.
Før den nederlandske koloniseringen i 1652 var sanfolket utbredt over hele Afrika sør for Zambezi-elven. Da var antallet oppe i 200 000. Koloniseringen innebar en regelrett utrydningskrig, og førte til en drastisk tilbakegang i deres utbredelse og antall. I dag er det bare i de mest ugjestmilde strøkene, som her i Kalahari, at det fortsatt finnes sanfolk som opprettholder jakt og sankingen som livsform. Disse utgjør ikke store prosentdelen. Resten av sanfolket lever som gjetere, landarbeidere eller i turistindustrien.
Jeg ber Chrys spørre Xuma hva han synes om at kulturen hans forsvinner, og etter en rekke klikkelyder som svar, forteller Chrys at den stolte mannen er trist i hjertet sitt. Men han ønsker å videreformidle sin kultur til besøkende som meg, og håper at den yngre generasjonen vil ta med seg kunnskapen fra forfedrene videre til sine barn.
– Vi er stolte av hvem vi er, vår levemåte og kultur! Xuma understreker dette med et stort smil og ved å slå seg på brystet.
Det skulle bare mangel. Sanfolket var nomader og fulgte dyrenes sesongstyrte vandringer. De bygger midlertidige hytter når de slår seg ned. I tillegg finner de husly i huler eller under overheng. San har over hele sitt tidligere utbredelsesområde etterlatt seg mengder av bergmalerier som fremstiller jaktscener, dyr og andre motiver fra deres liv. Disse er utført i flere farger og minner litt om hulemaleriene fra eldre steinalder i Europa. Så kunstneriske er de også, denne kortvokste og stolte folkegruppen.
Her pågår innsamling av naturens produkter.
Sanfolket lever, eller levde, i komplett pakt med naturen. De har fortsatt en helt unik kunnskap om planter og deres funksjoner og besitter viten om alt fra medisin til mat til gift. Myggstikkene jeg har på leggen klør noe helt vanvittig så da jeg skal kline på litt tigerbalsam, rister Xuma oppgitt på hodet. Han ser seg litt rundt, klikker i vei en lang frase om et eller annet og piler innover i buskene. Igjen står en litt forvirret meg, og en lattermild Chrys. Han forstod ganske kjapt at Xuma skal på plantejakt. Jeg derimot er litt tregere i oppfattelsen, og gliser mens jeg skylder på varmen.
Det tar ikke lang tid før Xuma kommer med en neve full av planter, som han raskt knuser sammen. Ut av en stor, hvit rot skviser han masse væske og resultatet er en grønnaktig gugge med et snev av brunfarge. Den lukter i alle fall bedre enn tigerbalsamen, men ser ikke delikat ut.
Xumas myke hender smører et tykt lag av sin medisin over de mange – og altfor store – myggstikkene som preger leggen min. Jammen vet han hva han driver med, for det tar ikke lang tid før kløingen opphører. Naturmedisin fungerer utmerket her i Botswana i alle fall!
Det tørre buskaset leer ikke på seg. Det er helt stille i området, og luften dirrer i varmen. Svetten renner som en liten bekk nedover ryggen og halsen er tørr. Plutselig er det bevegelse i krattet og to store ører kommer til syne. Springboken som dukker opp av intet bråstopper, som om den er meget overrasket over å se oss. Med forskremte øyne prøver den å stirre oss i senk, før han med noen elegant byks forsvinner inn i buskaset igjen.
Ganske merkelig å tenke på at jeg befinner meg på et av klodens mest øde steder – Kalahariørkenen, som forresten ikke er en ”ekte” ørken. I alle fall ikke slik som Namib og Sahara. Her faller det nemlig rundt 230 mm regn i året. Landskapet er tørr, flat semiørken, hvor noen busker og litt kratt, og innimellom noen få sanddyner, skriker etter vann. Tidligere var Kalahari en del av det verdensberømte Okavango-deltaet, men for flere millioner år siden ble området forvandlet til en ørken takket være teutoniske forflytninger.
På vandreturen med Xuma passerer vi også flere inntørkede vannhull. Jeg kan ikke annet enn å beundre sanfolkets vandringer i dette månelignende landskapet. De er formidable jegere, og mestre med pil og bue. Xuma ønsker å vise frem sine kunster og peker på et punkt på en trestamme. Avstanden er imponerende langt borte da han legger pilen på strengen, fokuserer og fyrer løs. Blink! Pilen dirrer i stammen og Xuma hopper rundt i glede. Han demonstrerer litt av en seiersdans mens han later som han om han felte en løve, og ikke et stakkars tre.
Jeg klarte det ikke da det var min tur!
Med evigung energi tar den eldre mannen meg til bosettingen, hvor hans frender fordriver innsamling og forbereder kveldens måltid. Halvnakne unger løper rundt og leker med hverandre, mødrene sitter avslappet og ser på mens de klikker i vei om dagens hendelser.
Xuma viser stolt frem sitt bosted og skal lære meg å tenne bål. Naturligvis skal dette skje på den gammeldagse måten. Med noen pinner gnikker og gnir han frem og tilbake i lynraskt tempo, og det tar ikke lang tid før flammene danser lett og lekent foran ham. Smilet viser at han er fornøyd med godt utført jobb.
Da han rekker meg noen pinner og litt gress er det ingen tvil om at dette er en utfordring. Allerede før jeg har begynt på pinnegnikking vet jeg at dette er en kamp jeg kommer til å tape. Full fokus, pinne mot pinne, moderne verden mot den gamle. Etter rundt ti minutter har jeg ikke oppnådd annet enn vannblemmer i hendene og latterutbrudd fra sanfolket. Hadde stammen vært avhengig av meg for oppvarming og koking av middagen, hadde de både frosset og sultet.
Nok en gang legger Xuma av sted inn i buskaset og kommer tilbake med noen greiner og røtter som han mikser sammen til en brunaktig deig. Så griper han mine stakkars hender og smører på med et godt lag. Han ønsker ikke at gjesten hans skal forlate dem med vannblemmer. Den sårede stoltheten min får han dessverre ikke gjort noe med!
Besøket avsluttes med sang og dans. Mens ilden beveger seg til rytmen av trommen og følger takten til de svingende kroppene, utføres ”stenbokdansen” foran meg.
Det er med andre ord den perfekte avslutning på en dag med sanfolket. Menneskene som er meget stolte av sine tradisjoner, sin kultur og levemåte. Noe de har all grunn til!
