Under oppholdet på Påskeøya føler du virkelig at du svever.
Foto: Guiden Marc

Jeg hadde ingen aku aku.
Takket være Thor Heyerdahl så visste jeg i alle fall hva en aku aku er. På Påskeøya har alle fornuftige folk en slik aku aku, og der fikk jeg jammen en, jeg også.

Etter å ha fartet rundt i Chiles vakre landskap og byer i noen uker ville jeg ha en dose mystikk. Hva er vel mer naturlig enn å sette seg på et fly i retning Påskeøya, som ligger bokstavlig talt, midt i det enorme Stillehavet? Bokstavlig talt – midt i ingenting. Jeg fylte også i en annen nordmanns fotspor. Bare at jeg tok luftveien. Thor Heyerdahl tok sjøveien.

Opp gjennom årene har vitenskapsmenn og oppdagelsesreisende spekulert frem og tilbake, til de er nesten grønne i ansiktene og like lange i masken som enkelte av statuene, over øyas imponerende steinstøtter. De kolossale moaiene står rundt omkring på den lille øya og er blitt et symbol på Påskeøyas myteomspunne historie og kultur.

Touchdown!

Endelig fremme etter en nesten fem timer lang flytid fra Chiles hovedstad Santiago. Det blir liv i passasjerene som nærmest slåss om å få hentet ned håndbagasje og jakker. Det skubbes og dyttes, og ivrige besøkende kappes med lokale om å komme først ut av flyet.
Jeg trasker over rullebanen, som nok er en av de minste jeg hat vært på. Skiltet oppsummerer det meste om størrelsen: Transit (til venstre) og Easter Island (til høyre). I tilfelle noen er i tvil om hvor de er!

Utenfor terminalen står sjåføren og ønsker meg velkommen med en blomsterkrans. Smilet er like bredt som midjen hennes, og hun har ingen problemer med å løfte ryggsekken inn i bilen. Vel fremme på overnattingsstedet Chez María Goretti fungerer hun som resepsjonist, kokk og eier av det koselige lille stedet. Rommet mitt ligger nederst i hagen og jeg ler godt da jeg ser at det er en stålampe på toalettet og glassvindu i døren. Privatliv må tydeligvis vente til jeg er hjemme igjen.

Påskeøya er legendarisk, mytisk og litt merkelig.
Øya har vært bebodd siden år 500 av de lokale rapa nui, som kom fra andre polynesiske øyer. De første polynesierne slo seg ned på øyene et sted mellom år 400 og 800. Den hollandske ekspedisjonen med kaptein Jacob Roggeveen i spissen var de første utenlandske som fikk kontakt med øyene. Da de ankom påskesøndag i 1722 var innbyggerantallet rundt 17 000. Hollenderne fortalte om en blodig stammekrig som pågikk i flere år. I 1744 fortalte den engelske oppdagelsesreisende James Cook om ødelagte moai- figurer, kaos og et befolkningsantall på 4000. Historiene fra franskmannen Jean- François Lapérouse, som ankom øya i 1758, informerte om et velstående og gjenoppbygd samfunn. Frem til midten av 1800-tallet levde rapa nui- beboerne i fred, med meget lite kontakt med omverdenen. I en kort periode ble Påskeøya inntatt av franske misjonærer og sauegjetere, som sendte en stor del av den mannlige befolkningen til Tahiti som slaver. I 1877 fikk slavehandelen en brå slutt da lokale rapa nui drepte den franske slavehandleren Jean- Baptiste Dutroux- Bornier. Men da var befolkningstallet faretruende tett på utryddelse: Det var kun 111 rapa nui igjen.
Så, 11 år senere annekterte Chile øyene som sitt i seieren over Bolivia og Peru i Stillehavskrigen (1879-83). Øyene ble brukt til landbruk og lokale fra fastlandet ble nektet å reise hit. Først i 1960 ble Påskeøya åpnet for omverdenen og turisme.

Påskeøyas velkjente steinansikter, moaiene, ser alltid litt gretne og molefonkne ut.
Foto: Katharina Wiig

Ettermiddagen nærmer seg kveld, og mørket kommer fort her på Påskeøya. Gaten lyses opp av en spinkel lampe som viser vei mot mine første moaier, betegnelsen på de store steinstatuene. Det er 887 slike statuer spredd over hele øya. Heldigvis for meg er noen av dem bare en ti minutters gange fra der jeg bor.

Påskeøya må være verdens mest ensomme boplass. Mobilen er død med en gang du kommer utenfor hovedstaden Hanga Roa. Det eneste faste punktet jeg kan se er stjernene som dunkelt kommer til syne på himmelbuen over meg. Etter hvert blir det et fantastisk syn, og det er vanskelig å forestille seg at universet hadde så mange stjerner.
Gresset er vått og det surkler under beina når jeg trasker over marken mot skyggene noen hundre meter borte. I stillhet står de der, side om side og speider utover havet. Lommelykten på mobilen virker heldigvis, og en smal stripe viser vei. Endelig står jeg her – ansikt til ansikt med de berømte statuene jeg leste om da jeg slukte Heyerdahls bok Aku Aku – Påskeøyas hemmelighet i en alder av ti år.

– Hvilke hemmeligheter holder de skjult for oss?

Moaiene må foreviges fra alle mulige vinkler.
Foto: Guiden Marc

Tankene virrer og det er litt skummelt å stå her, mens lyset fra mobilen reflekterer over moaienes ansikt. Mørket pakker seg godt rundt både statuene og meg, det er ikke et lysglimt å skimte i kilometers avstand. Plutselig er det som øynene på statuen nærmest meg beveger seg. Det iler kaldt nedover ryggen, og jeg sverger at de øyene ser på meg og lurer på hvorfor jeg står her i bekmørket og glaner dumt på ham.

Frokosten neste dag skulle serveres klokken 08:00, men jeg innser at tid ikke er viktig her på Påskeøya. Kanskje har det noe med at tiden på en måte har stått stille her? Eieren Mariá serverer maten i tøfler og morgenkåpe så det er tydeligvis heller ingen kleskode. Da jeg spør om egg til frokost smiler hun og nikker.

– No problema. Men det koster ekstra.
– Hvor mye? svarer jeg.
– Det vet jeg ikke!

Eh, ja vel. Men omeletten smakte godt den. Ikke kom det noen ekstra kostnad ved utsjekk heller. Selv etter tre dager med ekstra egg til frokost…

Guiden Marc hadde aldri opplevd at noen besøkende har tiltrukket seg så mange løshunder. Tipper det faktum at jeg spanderte is på hver av dem bidro til forfølgelsen.
Foto: Guiden Marc

Med noen løshunder på slep, kamera dinglende i den ene hånden og utforskertrangen på høyeste nivå rusler jeg nedover mot sentrum (Hanga Roa). Jeg passerer mine ”venner” (moaiene) fra natten før. De har ikke flyttet seg siden sist, og stirrer fortsatt forundringsfylt utover havet. Jeg vinker, og føler meg litt dum da damen som feier verandaen foran huset sitt titter dumt på meg.
– Vi er gamle venner skjønner du smiler jeg for meg selv.

Mens jeg sitter på en benk og fotograferer utover havet kommer jeg i snakk med en solbrent kar med navn Marc. Han er fra Australia, gift med en lokal napa rui- kvinne og eier av en av øyas turistbyråer. Siden han var ung har han vært fascinert av historien på denne mytiske øya, og siden han ikke har noen kunder denne dagen, tilbyr han seg å guide meg rundt. Det passer jo perfekt. Vi kommer til enighet om pris og rusler mot bilen. To løshunder følger med, i håp om litt kos. Belønning for deres skjønne ansikter er hver sin is med kokossmak.

Sorgfulle hundeansikter skimtes i speilet når bilen kjører avsted.

Marc viser seg å være et funn. Han besitter all den kunnskap man kan ønske av en guide, og jeg får et genuint og detaljert innblikk i kulturen, menneskene og historien. Naturligvis ”kjenner” han Thor Heyerdahl og forteller at jeg faktisk er den første nordmannen han guider rundt. På vei mot første stopp går diskusjonen livlig om Heyerdahls teorier om Påskeøya, befolkningens opprinnelse og hvorfor moaiene ble satt opp.
Første stopp er Ahu Akahanga, hvor moaiene ligger strødd, bokstavlig talt. Ikke en stein er blitt flyttet på de siste 300 årene. Så jeg får en sjanse til å se hvordan Påskeøya så ut da James Cook plantet sine føtter her.

Så ankommer vi Påskeøyas mest ikoniske landemerke. Har du sett bilder fra øya, har du garantert sett Ahu Tongariki. Dette er Påskeøyas største ahu (steinplattform som statuene står på), hvor 15 restaurerte moaier står på en lang rekke, med ryggen vendt mot havet.
Marc forteller levende om ”barna sine”, og det er tydelig at han har denne jobben forbi han brenner for øyas historie.
Alle statuene på øya er monolitter (hugget ut av én stein). Noen er opptil ti meter høye og noen har en pkau (en sylindrisk ”hatt” av stein).

Moaienes funksjon er ikke fullstendig kjent, og det verserer mange teorier om hvorfor de ble laget. Den vanligste teorien er at statuene ble hugget ut av en polynesisk befolkning for rundt 1000 år siden.
Det sies at statuene representerer døde forfedre eller viktige personer, som merke på gravene deres. Kanskje avbilder de personer som var viktige da statuene ble reist eller så er de statuer av personer i familien til den som reiste statuen. Uansett grunn – imponerende er de!

Påskeøyas mest kjente bilde: Moaiene ved Ahu Tongariki, som dypper tærne i Stillehavet.
Foto: Katharina Wiig

Moaier –  med og uten pkau.
Foto: Katharina Wiig

Tredje stopp på turen er Rano Raraku. Det var her statuene ble hugget ut av klippen, og rundt om i landskapet ligger nesten 400 mer eller mindre ferdige statuer. Det kan virke som arbeidet i steinbruddet stoppet brått, ettersom det finnes flere halvferdige statuer igjen i klippen. Det er meget fascinerende, og et litt morsomt syn. Noen av statuene titter opp mot himmelen, andre ned i bakken. Noen har gått ”skikkelig på trynet” og andre står bare der og stirrer ut i evigheten. Alle ser ut som de har en virkelig dårlig dag.

Moaiene i steinbruddet står de gjorde da de ble forlatt: Noen stirrer opp, noen ned og andre rett frem.
Foto: Katharina Wiig

Så følger en ti minutter lang fottur opp i krateret, hvor utsikten er spektakulær. Her er det grønt og frodig, massevis av steinhoder og flotte fotomuligheter.
Marc foreslår at vi avslutter reisen i Påskeøyas historie på Anakena.
– Ok, sier jeg, som ikke aner hva Anakena er.

Men angrer på at jeg sa ja, det gjør jeg ikke! En herlige tropisk badestrand med moaier, skyfri himmel, krystallklart hav og palmer åpenbarer seg foran meg. Det er bare å kaste seg ut i vannet og nyte den perfekte utsikten. Forresten, moaiene fungerer som badevakter, bare at de har ryggen vendt mot badegjestene!

Stranden Anakena oppfyller alle drømmer om et tropisk paradis. Pluss moaier!
Foto: Katharina Wiig

Snipp, snapp snute så var eventyret på Påskeøya ute. Mariá kjører meg til flyplassen. Smilet er like stort som midjen fortsatt. Som avskjedsgave og minne om min tid på Påskeøya overrekker hun meg høytidlig min egen aku aku. Jeg smiler bredt, slenger sekken på skulderen og takker for meg.

Litt vemodig rusler jeg mot flyet. Sender en varm takk til Thor Heyerdahl og tenker det var spennende å lese om hans opplevelser på Påskeøya, men det var enda bedre å oppleve det selv.
– Da du planla din første tur til Påskeøya hadde du ikke en aku aku du heller, tenker jeg.

Både Thor og jeg fikk da en aku aku som bevis på at vi har vært på den magiske og myteomspunne Påskeøya. Samt bevis på at vi er fornuftige!

Verdt å vite:

Det er daglige flyavganger fra Santiago, Chile. Fra Lima, Peru er det to ukentlige avganger. De fleste overnattingssteder henter og bringer deg til og fra flyplassen gratis.

For overnatting anbefales Chez María Goretti.
Det er rundt 100 overnattingssteder på øya. Vær forbredt på høye priser.

Du trenger ikke mer enn maks tre netter og fire dager på Påskeøya. Da rekker du å se alle severdighetene og tid til avslapning.

Få med deg Ahu Akahanga, Ahu Tongariki, Rano Raraku og stranden Anakena.
Besøk også nasjonalparken Rapa Nui og øyas høyeste topp, Maunga Terevaka (601 moh).
Det aller beste er å bli med på en guidet tur, men øya kan fint oppleves på egen hånd.

Hovedstaden Hanga Roa er som tatt ut av en sjørøverfilm. Her er det restauranter, minibank, kafeer og butikker.

Anbefalt lesing før du drar: Thor Heyerdahls bok Aku Aku – Påskeøyas hemmeligheter.

Ikke glem og kjøp din egen aku aku som bevis på at du har vært på Påskeøya – og på at du er fornuftig.

PÅSKEØYA – UTEN TVIL ETT AV VERDENS MEST FASCINERENDE STEDER!

Reise til Påskeøya, Unike Reiser, reiseblogg

Blogglistenhits