Nattens regnskyll har laget vannskåler i veien for apekattene.
Foto: Katharina Wiig

Masai Mara er lyden av hundretusenvis av hover som dundrer over savannen. Gnuer og sebraer som spiser seg gjennom bølgende gress. En leopard som hviler i et tre. Store flokker med elefanter som er i godmodig vandring på den tilsynelatende endeløse sletten. Enorme krokodiller lurer i elven. Vortesvin med halen til værs er på spasertur langs den støvete veien. En flokk med gribber inntar frokosten. Flodhester pruster og peser i det gjørmete vannet.
Dette er Afrika – akkurat slik du har forestilt deg!

Regnet har dundret ned over savannen hele natten. Som en trommeslager som ikke har kunne stoppe. Store regndråper faller med tunge plask i bakken utenfor teltet. Luften er ren og forfriskende. Den ellers så støvete veien er full av vanndammer, hvor solens stråler reflekterer. Noen apekatter finner det for godt å leke litt i veien, og vannpyttene blir omgjort til drikkeskåler.
Fordelen med den store regnbygen som kom i nattens mulm og mørke er at dyrene trekker ut i veien og dermed øker sjansen for å få sett dem.

Masai Mara nasjonalpark er uten tvil Kenyas mest kjente og besøkte safaripark. Jeg står og stirrer utover det majestetiske landskapet. Et fantastisk naturområde hvor savannen brer seg utover så langt øyet kan se.
Bare noen meter fra meg bukter den flotte Mara- elven seg gjennom landskapet, som en lysende, grønn slange, omkranset av skog, frodige områder og trær. Ved Mara- elven lurer krokodiller med store gap og flodhester dupper som store korker i overflaten.

Litt for tett på krokodillen som slapper av ved Mara- elven.
Foto: Katharina Wiig

Sjåføren venter på den lille parkeringsplassen på lodgen. Han er klar for å ta med meg ut i parken. Jakten på Kenyas ville dyr kan begynne. Vi har ikke kommet mange meterne før vi må stoppe for en giraff som gumler i seg frokosten i akasietreet. Der står han – en langbeint skjønnhet og ruver over både bil og trær. Sakte og forsiktig, som om han reflekterer over dagens utfordringer fyller han magen. Rolig snur han på det vakre hodet og ser på oss med sine litt triste øyne. Vi utgjør ingen trussel så det er bare å fortsette med spisingen.

Masai Mara er hjemsted for alle de klassiske savannedyrene, inkludert De fem store. Parken byr på et antall og en tetthet som få steder i Afrika kan konkurrere med. Giraffer, elefanter, løver, bøfler, sebraer, neshorn, flodhester, krokodiller, geparder, leoparder, bavianer og vortesvin. Det er heller ikke mangel på grasiøse og elegante antiloper, vannbukker, impalaer og gaseller. Fuglelivet er enormt, med hele 452 arter, hvorav 53 av disse er rovdyr. Den store artsrikdommen gjør Masai Mara til en av Afrikas helårsparker. Hver årstid har sine egne opplevelser og sin egen skjønnhet.

Velkommen til Masai Mara nasjonalpark hilsen giraffen blidt.
Foto: Katharina Wiig

Bilen humper av sted over savannen. Enkelte steder er vanndammene så store at det blir en real splash når vi kjører gjennom. Duggvått gress gitrer som sølv i sollyset og det drypper fra busker og trær. Landskapet er vakkert, men det er dyrene jeg er kommet for å se.
I en skogkant kan vi skimte sorte og hvite striper. Et herlig sammensurr av pysjamaskledde sebraer har samlet seg. De er ikke få i antallet og står tett i tett.
Sjåføren parkerer i veikanten og slår av motoren. Det er helt stille på savannen. En annen safaribil suser forbi oss. Tydeligvis er ikke sebraene spennende nok. Eller så er de for langt vekk til å vekke interessen hos passasjerene. De kan angre, de fartsmonstrene som dro forbi. For det tar bare noen minutter med venting så beveger flokken seg. I herlig samspill forflytter de seg fremover. Meter for meter kommer de nærmere og nærmere bilen.

Så tett at sebraen nesten stikker hodet inn gjennom vinduet.
Foto Katharina Wiig

Sjefen selv stanser bare noen meter fra bilen. Han nistirrer på oss og vurderer om vi utgjør en trussel for flokken hans. Vi er ikke noe rovdyr med skarpe tenner som er ute etter frokost. Han rister på hodet som han har oppfattet signalene våre. Flokken følger etter. Voksne og barn. Samlet i én felles tropp kledd i fangedrakter står de der. Jeg venter på neste trekk. Noen av dem gresser rolig. Ungene flakser litt rundt om og sparker med bakbeina, som for å vise seg frem.

Flokken kommer nærmere og nærmere. De vil krysse veien, for kanskje er gresset grønnere på den andre siden. Sjefen bestemmer at det er på tide å krysse. Han bykser elegant ut i veien og snart er bilen omringet av sebraer. De er foran, bak og på begge sider. En modig ung hingst ser på meg gjennom det åpne vinduet. Han er så nærme at jeg kan stryke ham på mulen om jeg vil. I noen sekunder stirrer vi hverandre dypt inn i øynene, som et nyforelsket par.

Hvor mange tusen sebraer som krysser veien er ikke godt å si, men det er mange tusen. Det er helt sprøtt. Det er helt fantastisk. Det er helt uforglemmelige.

Mellom de sorte og hvite kommer en flokk med gnuer, som vil være med på reisen. En sebra har forvillet seg blant dem og utgjør et festlig syn der han prøver å ta igjen resten av sin egen flokk. Han ser litt forvirret ut, der han bykser mellom de skjeggete gnuene.

Når alle er kommet trygt over på den andre siden fortsetter vi kjøreturen. Noen kilometer nede i svingen er det full stans. En stor bøffel leker trafikkonstabel og han har vi nok respekt for til å stoppe for. Dyrene har alle rettigheter, og man krangler ikke med denne grinete gubben. Med sine 1,5 høydemeter og 650 kilo kan han lett lage store bulker i bilen om han føler seg truet. Lengden på hornene er også imponerende, selv om han ikke ser så altfor fryktinngytende ut der han står og knasker på et gresstrå. Til slutt finner han det for godt å slippe oss forbi, og lusker rolig til siden. Han nedverdiger oss ikke med et blikk i det vi passerer.

Ved Mara- elven ønskes vi velkommen av viltvoktere fra Kenya Wildlife Service, krokodiller som later seg i solen og flodhester som nyter morgenen i vannet. Dette er et perfekt sted å strekke på beina, ja både krokodillene og flodhestene er flere meter unna. Viltvokterne har en stasjon her ved Hippo Pool, som gjør det trygt å forlate bilen. De kunnskapsrike vokterne tar deg gjerne med på en kort spasertur langs elven, og forteller ivrig om parken og dyrelivet. Sam inviterer meg på en tur. Geværet henger lett henslengt over skulderen hans. Man vet aldri hva som kan skje.

Bøffelen leker trafikkonstabel og er sjefen i gata.
Foto: Katharina Wiig

– Heldigvis har jeg aldri avfyrt et skudd mens jeg hadde med meg turister langs stien, sier Sam. Men kollegaen min måtte skyte da en av turistene bestemte seg for å overhøre advarselen om å gå for nærme flodhestene. Det var ikke langt unna før han ble frokost!

– Hvordan gikk det? Spør jeg nysgjerrig.

– Både turisten og flodhesten overlevde. Det holdt med et varselsskudd og beistet (flodhesten) trakk seg tilbake. Sam rister på hodet, ganske oppgitt av enkelte menneskers dumhet og mangel på respekt.
Flodhester er forresten det dyret i Afrika som dreper flest mennesker hvert år. Så til tross for at de ser ganske klumsete ut, har de temperament og er ikke redd for å bruke det.

God og mett og med hjernen fullstappet av informasjon kjører vi videre på savannen. Vi ser impalaer, struts, vortesvin, flere giraffer, gnuer, bavianer og tø løvinner. Disse to er riktignok godt skjult i buskaset, men de ligger der og speider etter et bytte. Det er ikke store bevegelsene, men vakre er de.

Høydepunktet, i sterk konkurranse med sebraflokken, kommer ikke langt fra lodgen. En gigant i grått koser seg i buskaset rett ved veien. De store ørene er det første vi ser da vi kommer rundt svingen. Her er det best å holde trygg avstand, for elefanten kan lett velte bilen om han bestemmer seg for det. Motoren blir ikke slått av denne gangen. Jeg elsker elefanter og kjenner gleden strømme gjennom kroppen når jeg sitter her og beundrer den fantastiske skapningen foran meg. Tenk at disse dyrene slaktes ned for støttennene sine! Tanken gir sure oppstøt og jeg velger å fokusere på giganten foran meg. Han ønsker nærmere bekjentskap og med tunge klask mot bakken kommer han nærmere bilen. Sjåføren setter bilen i gir, i tilfelle, tilfelle.
Men det er overhode ingen fare. Elefanten er mer opptatt av buskene enn oss. Så snur han bakenden til og forsvinner videre inn i buskaset, som bøyer seg i støvet.

For en dag! For noen opplevelser! For noen minner!
Det er ikke tvil om at safari er sterkt vanedannende og gir en berusende følelse…

Veldige heldige som kom så tett på elefanten som koser seg i buskene!
Foto: Katharina Wiig

Verdt å vite:

Masai Mara nasjonalpark er en helårspark.

Det er regntid i april og mai, hvor enkelte lodger holder stengt og veiene er mindre farbare.

Den store vandringen kan oppleves i august – september.

Høysesongen er fra juli til oktober og over jul og nyttår.

Overnatting på Ashnil Mara Camp anbefales. Lodgen ligger inne i parken, rett ved Mara- elven.

For en helt unik opplevelse anbefales en tur med varmluftballong over savannen.

MASAI MARA – ET SPEKTAKULÆRT NATURFENOMEN UTEN SIDESTYKKE! 

Blogglistenhits