Shetlandsøyene er hjem til de søte shetlandsponniene.
Foto: Katharina Wiig

Vinden tar et godt tak i det lille flyet og Njord, guden fra norrøn mytologi som rår over vindens gang, har bestemt seg for at i dag skal det virkelig blåse rundt Shetlandsøyene. Det rister og skumper og skrangler og sjangler i blikkboksen vi sitter i. Herren til venstre for meg er litt blek om nebbet og damen foran meg utstøter et lite hikst når et vindkast nærmest ruller flyet over på siden. Piloten holder nok hardt i rattet og noen svetteperler drypper fra pannen, det er jeg ganske så overbevist om.

Han får da flyet trygt ned på bakken, til stor applaus fra de rundt tjue passasjerene om bord. Litt uvel i magen, med skjelvende knær og tenner som fortsatt klaprer etter all risting, går jeg inn i ankomsthallen og henter bagasjen. Finner deretter veien til utleiefirmaet for opphenting av bilen.
Heldigvis er det ikke langt til hotellet, og jeg kjemper en iherdig kamp for å holde den lille bilen på veien. Vindkastene kommer i bølger, og det uler og hyler rundt bilen, som jeg og venninnen min har døpt Tyttebæret. Så kommer regnet. Enorme regndråper dundrer ned på frontruten og sikten er lik null. De stakkars vindusviskerne jobber på helspreng og kjemper en kamp om å få unna mengden med vann som kommer fra himmelen. Heldigvis er det ikke mer enn ti minutters kjøretur til hotellet. Klissvåte og ganske så forblåste stormer vi inn i resepsjonen og blir møtt av en smilende resepsjonist som kan fortelle at dette er helt normalt på Shetland.

En eller annen gang i løpet av natten har Njord stilnet stormen. Solen skinner ikke akkurat, men alt er bedre enn gårsdagens uvær, som sammen med en velsmakende frokost gir oss energi til å starte eventyret på Shetland.

Jeg befinner meg altså på Storbritannias nordligste utpost. Shetland er likt deler av Skandinavia, og jeg føler et skjebnefelleskap med de over 100 øyene og skjærene som ligger midtveis mellom Norge og Færøyene. Her, midt ute i Atlanterhavet, bare seks grader sør for polarsirkelen opplever jeg en gjestfrihet og en robust glede du sjelden finner maken til. Luften føles renere her oppe enn ellers, for ingen steder er det mer enn fem kilometer til havet. Likevel er bare 15 av de vel 100 øyene bebodd, med et befolkningsantall på rundt 22 000. De aller fleste bor på Mainland Island, som er den største av øyene. Så kan man ikke glemme de 330 000 sauene, 700 000 fuglene og 12 000 selene som holder til her.

Shetlandsøyene er en reise i vill og barsk natur, hvor vikingånden hviler over øyene.
Foto: Jorunn Soma

Vikingånden ligger som et mykt teppe over Shetlandsøyene. Forfedrene våre kalte øygruppen Hjaltland, som betyr ”Det høye landet”. Når jeg speider utover havet, men en rykende varm tekopp i hånden, kan jeg nesten se vikingene komme seilende hit i sine langbåter. De første vikingene gikk for øvrig i land på øya Bressay. I dag kan vikingenes påvirkning spores i lokale dialekter og de nesten 50 000 stedsnavnene. Befolkningen vet å hedre sine forfedre. Siste tirsdag i januar avholdes vikingfestivalen Up Helly Aa. Seremonien, som avsluttes med at man setter fyr på en kopi av et vikinglangskip, er rundt tusen år gammel.

Planen vår var å starte eventyret på Shetland med å reise tilbake til vikingtiden, men etter en livlig samtale med servitøren vår blir vi anbefalt en fottur langs klippene ved hotellet. Stien tar oss til utsiktspunktet hvor vi kan se store flokker med lundefugler. Siden disse er noe av det skjønneste man kan finne i naturens skaperverk, er vi ikke vanskelig å overtale. I tilfelle Njord får nok et anfall og vil demonstrere sine krefter, slenger vi regntøy i sekken og begir av sted. Stien, som minner mest om en opptråkket pilegrimsvei for kuer, tar oss langs bratte klipper på den ene siden og store beitemarker på den andre. Av og til må vi klatre over gjerder, som holder kuene innenfor et bestemt område. Reisefølget mitt får et mindre anfall av panikk da hun ser et skilt som advarer mot en sint okse. Men siden det er satt opp trinn til å forsere gjerdet, så er vi nok ikke de første som bruker stien på vei mot fjellknausen hvor fuglene venter. Vi ser oss riktignok godt til både høyre, venstre, bakover og speider fremover. Kommer det en illsint, sort kar dundrende, med ring i nesen og røyk tytende ut av ørene? Siden jeg er den mest fargerike av oss i klesveien, bestemmer vi at jeg skal være førstemann over. Ferdinand sitter nok gjemt et sted og lukter på blomstene sine, for han viser seg i alle fall ikke.

Vi tok sjansen på at oksen var av den gjestfrie typen og trosse bondens advarsel.
Foto: Jorunn Soma

Turen opp til toppen er forholdsvis lett og behagelig. Overalt kan vi se de herlige små lundefuglene, også kjent som sjøpapegøye. Kallenavnet skyldes den kraftige utfarging i hekketiden. De bryr seg ikke det døyt om oss besøkende og tar livet med ro. Artens vitenskapelige navn (Fratercula arctica) blir oversatt til ”liten arktisk lillebror” (i betydning trosfelle i kloster), noe som trolig referer til den sorte og hvite fjærdrakten som kan minne om munkekutter.
Store er det ikke, med sine 30 cm, og den er en relativt taus fugl. Selv om vi er omgitt av tusenvis av fugler, er det merkelig stille. Fjærkrekene er mest opptatt av å sole seg litt, sove eller pludre med hverandre. Innimellom høres noen sjarmerende ”arr-uh”- lyder, som er vanlig i hekkeperioden (april til august). Dessverre anses denne herlige skapningen som en sårbar art, som skyldes jakt, endringer i næringstilgang på grunn av fiske og endringer i klima.

Lundefuglen er så søt og sjarmerende at det er vanskelig å forlate den igjen.
Foto: Katharina Wiig

Etter å ha beundret lundefuglene og utsikten er det på tide å begi seg videre.
Shetlandsøyene har vært bebodd i minst 5000 år – opprinnelig av pikterne. I 875 ble øyene innlemmet i det norske riket under Harald Hårfagre, men snaut 600 år senere måtte Christian 1. som var konge over både Norge og Danmark, pantsette Orknøyene og Shetlandsøyene til Skottland som sikkerhet for sin datter Margretes medgift. Panten er aldri blitt innløst og siden 1707 har øyene vært en del av det forente Storbritannia.

Old Scatness tar besøkende på en reise langt tilbake i tid.
Foto: Katharina Wiig

Kjempegøy å leke viking en liten stund!
Foto: Jorun Soma

Rett ved hotellet finner vi Jarlshof, som var bebodd i 3000 år – av sju sivilisasjoner fra steinalder- og jernalderfolk til vikinger og til slutt herresete i middelalderen. Besøkende får se et av langhusene der vikingfamilier levde fredelig i 500 år. Det er også funnet beviser for at en koloni middelalderbønder bodde her cirka 1300-1500.
Jarlshof rangeres helt øverst blant Storbritannias flotteste arkeologiske severdigheter, og er vel verdt et besøk.

Vi henter bilen på hotellet og setter kurs mot Old Scatness, som ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1975. Utgravningene startet sent på 1990-tallet, og arkeologene frydet seg da de avdekket en landsby fra jernalderen (400-200 f.Kr.). Konstruksjonen ble senere også brukt av piktere og så vikingene. Blant de mange funnene er blant annet en stein med innriss av en bjørn. Ansatte er ikledd kostymer fra vikingtiden og de demonstrerer gjerne hvordan våre forfedre lagde våpen og tekstil.
Besøkssenteret er også flott, og vi kan ikke motstå fristelsen til å kle oss opp som vikinger og ”lekeslåss” med sverd og skjold.

Med tanke på terreng og vind er vi meget glad for at vi valgte bil og ikke sykkel som transportmiddel på Shetland. Sure gufs kommer stadig sveipende inn over øya, og små, men heldigvis korte, regnbyger skyller ned over oss. Kjøreturen til Lerwick er ikke så lang, og vi finner lett det trivelige Bed & Breakfast’en hvor vi skal overnatte. På vikingspråk het Shetlands hovedstad (7300 innbyggere) Lervig på grunn av den mudrete viken, og allerede da benyttet de fleste besøkende byen som base. Gatene er små og koselige, med solide hus fra viktoriatiden. Ellers er det ikke så mye å finne på i den lille hovedstaden. Middagen inntas på en liten restaurant, som minner mest om en kro. Stemningen er lun og avslappende, og maten smaker godt.

Etter en velsmakende hjemmelaget frokost sammen med ekteparet vi bor oss, er vi klare til å utforske øya nærmere. Kursen går nordover, til det nesten ubebodde området som byr på storslått skjønnhet med fjell og lange åpne daler. Veiene går opp og ned, forbi store flokker med sauer og hus som ligger ensomt i skråningene.

Jeg vil gjerne se shetlandsponnier, så gleden er stor når vi passer en liten gård hvor de små hestene rolig går og gresser i innhegningen. Reisefølget er litt mer skeptisk over at vi bare skal stoppe for å hilse på ponniene, men lar seg overtale etter litt. Så farlig kan det vel ikke være å stå på utsiden av gjerdet og ta noen bilder?

Det stemmer på en prikk. Etter bare noen minutters kos med ponniene, kommer en eldre, rauslig kar mot oss. Han hilser og smiler bredt. Vi er hjertelig velkomne til å kose med dyrene hans. Med en liten latter forteller han at vi langt fra er de første som stopper for å beundre øyas berømte beboere.

Kose, kose, kose med søte shetlandsponnier er ett av høydepunktene.
Foto: Jorun Soma

Shetlandsponniene stammer fra Shetlandsøyene, hvor de har eksistert i mer enn 2000 år, forteller bonden. Arkeologiske utgravninger på øyene viser at det fantes små ponnier her allerede i bronsealderen, men opprinnelsen til den småvokste shetlandsponnien er både uklar og omdiskutert. Da han hører at vi er fra Norge sier han at én av teoriene er at ponnien stammer fra Norge.

– Men det er jeg ikke helt enig i, for shetlandsponnien er en varmblodshest, så den kommer nok lengre sørfra enn Skandinavia, fortsetter han mens han godmodig klør seg i skjegget.

Det nakne landskapet uten trær, med stein og en tynn jordbunn med stritt gress og lyng, har satt sitt preg på rasen. Både utseende og egenskaper har tilpasset seg omgivelsene, og ført til en hardfør og litt kresen ponnirase.
De små skapningene foran oss maser om mer kos. Bonden forteller at den bitte lille hesten jeg iherdig forsøker å kose i hjel er bare noen måneder gammel. Store er de så absolutt ikke, med en maks høyde på 107 cm. Så har de vakre, store øyne, som akkurat nå ser bedende opp på meg og trygler om kos  bak øret.
Så får vi også føle øybeboernes gjestfrihet når bonden inviterer oss inn på en kopp te. I det lille kjøkkenet er det hjemmekoselig og lunt, og hans kone er raskt ute med å starte serveringen. Hjemmelagd kake i store stykker dukker også opp foran oss.
Også vi som var redde for å bli jaget vekk da vi stoppet for å hilse på ponniene!

I løpet av natten herjer Njord igjen, og vi våkner til en typisk dag på Shetland – værmessig sett i alle fall. Vinden løyner heldigvis litt i de tidlige morgentimene, men himmelen er dekket av grå og triste skyer. Noen siste regndråper treffer bakken i det vi ankommer fergeleiet og hilser på kapteinen som skal styre båten ut på havet. En reise til Shetlandsøyene er nemlig ikke komplett uten en båttur til Noss. Litt bekymret er jeg riktignok med tanke på sjøsyke, men kapteinen klapper meg beroligende på skuldrene og sier at de aller færreste blir syke på hans turer.

– Noen må jo bli den første ler jeg tilbake, og jeg er ganske sikker på at jeg kan gjøre slutt på statistikken din! For sikkerhetsskyld slår jeg med ned ute.

Båten kaster loss og vi legger Lerwick bak oss. Lyden av motoren er behagelig og konstant. Ikke langt ute fra havnen kommer styrmannen og peker mot en liten odde hvor seler slapper av i morgentimene. Kapteinen sakker ned slik at vi kan beundre flokken. En nysgjerrig kar svømmer mot båten og viser frem et søtt lite hode med to sorte kuler som stirrer opp på oss.
Øya Noss ligger side om side med Bressay, på østsiden av Lerwick. Hvite skumtopper ligger som lett glasur på bølgene og vannet spruter opp langs båtripen. Vinden har stilnet ganske mye, og solen kjemper for å bryte gjennom. Med stødig hånd styrer kapteinen båten mot Noss og de 10 000 fuglene som holder til her.

Vi ankommer fugleparadiset, hvor sjøfugler hekker, bader og koser seg. Øya er også et sted for trekkfugler å hvile og fore seg opp før ferden fortsetter sørover. For et yrende fugleliv det er! Duren fra motoren overdøver kaklingen fra de mange tusen fuglene, og først da kapteinen slår av motoren, får vi den genuine følelsen av fuglelivet på Shetland. For et rabalder og støynivå. Men imponerende er det uten tvil.

En nysgjerrig gråsel svømmer til båten for å hilse på.
Foto: Katharina Wiig

Havsuler i tusenvis koser seg på klippene ved Noss i hekkeperioden.
Foto: Katharina Wiig

Mest fascinerende er havsulene, med sin torpedoformede kropp, lange smale vinger og et dolkeaktig nebb som er perfekt for å fange fisk. Under hekking får hodet og nakken gulaktige fjær, og det er ingen tvil om at vi ankommer midt i denne perioden. Det koses, flørtes og danses parene i mellom. Ungkarer på jakt etter en partner viser stolt frem vingespenn og sin tøffhet. Havsulene hekker i store kolonier i de bratte klippene og skrentene, og det er ikke akkurat godt om plassen her.

Her sitter jeg, uten tegn på sjøsyke, og beundrer havsulene som fra 45 meter oppe i luften speider etter fisk, før de stupdykker ned etter byttet sitt. Når den stuper kan den komme opp i 100 kilometer i timen, så her går det unna.
Som avslutning på båtturen kjører kapteinen båten inn i en stor grotte. Vi sitter inne og nyter en komplett stillhet og beundrer grotteveggene, som naturen har brukt millioner av år på å skape.

Tilbake i Lerwick takke vi kapteinen for turen, og jeg innrømmer smilende at statistikken hans fortsatt er korrekt: Ingen sjøsyke passasjerer på denne turen heller!

Til tross for den litt dramatiske ankomsten var reisen til Shetland ikke annet enn fantastisk. Den blendende naturen med hardføre ponnier, historiske steder, gjestfrihet og enestående fugleliv gjorde at storm og regn var glemt. Øyene er ville og barske med kraftig vind og voldsomme regnskyll. Men det spiller ingen rolle om det blåser og regner – Shetland leverer så til de grader for den som trosser guden Njord og tar turen!

Verdt å vite:

Shetlandsøyene ligger i Atlanterhavet, seks grader sør for polarsirkelen.

Shetlandsøyene består av mer enn 100 øyer. 15 av disse er bebodd, med en befolkning på til sammen 15 000 mennesker. Tre fjerdedeler bor på den største, Mainland Island.

Øyene passer for naturelskere, fugletittere og de som ønsker en annerledes ferie.

I januar hvert år avholdes festivalen Up Helly Aa, som feirer vikingtradisjoner i Shetlandskulturen. Nesten alle byene lager sitt eget arrangement den siste tirsdagen i januar.

I Sumburgh anbefales det å bo på Sumburgh Hotel. I Lerwick bodde jeg på Aald Harbour Bed & Breakfast.

Båttur til øya Noss tok jeg med Shetland Seabird Tours.

Shetland er enkelt å utforske med bil, og det er faktisk ganske billig.

Ellers kan man nå de fleste severdighetene med lokale busser. En annen mulighet er å leie sykkel.

SHETLAND – HVOR SKOTTLAND MØTER SKANDINAVIA!

Blogglistenhits