Machu Picchu har fortsatt kraft til å imponere!
Foto: Katharina Wiig

Tåken ligger som en tykk dyne over fjellene. Kun de høyeste toppene vises i kontur gjennom morgentåken. Lette regndråper faller fra bladene. Været er det vi nordmenn ofte betegner som litt guffent.

Vi slår oss ned på en kald steintrapp. Selv ikke regnjakken jeg sitter på klarer å holde kulden vekk. Buksebaken blir lettere damp. Pleddet av alpakkaull er god å krype sammen i.

Vi venter. Solen gjør sitt inntog. Sakte, sakte stiger den opp over fjellene. Fortsatt blek i fargene. Varmestrålene er svake. Den har ikke våknet helt enda. Dråpene på trær og blader fordunster sakte. Morgentåken letter forsiktig på kantene og trekker seg sammen. Minutt etter minutt passerer. Solen blir sterkere. Tåken forsvinner mer og mer.
For et syn som åpenbarer seg foran oss spente besøkende! Etter hvert som solen fordamper den tykke morgentåken viser Machu Picchu seg frem som den skjønnheten den er! Tåken trekker seg bort og blottlegger de verdensberømte ruinene: Stein for stein. Bygning for bygning. Trapp for trapp. Til slutt er hele inkabyen blottet for tåke. Solen kaster sine varme stråler over den hellige by. Besøkende jubler. Det er akkurat slik vi har sett Sør-Amerikas største ikon på bilder. Men det er noe helt annen å oppleve den i virkeligheten!

Jeg er omgitt av en skjønnhet man ikke trodde var mulig. Midt i en henførende dal med spisse grønne fjell. Inkaenes tapte by er ikke lenger tapt – heldigvis. Jeg blir sittende å beundre vakre bevarte templer og boligkvarterer i fint uthugget stein som kravler opp langs fjellsiden. Lamaer som rolig spiser av det duggvåte gresset. Skyene ligger lavt og skaper en perfekt ramme rundt hele scenarioet som utspiller seg foran meg. Stemningen er rolig, mytisk og makeløs.
Den sagnomsuste byen som i århundrer var glemt av omverden er i dag kjent for de aller fleste. Det er den vel fortjent.

Machu Picchu ble oppført omkring 1460 av inkaen Pachacútec og var bebodd frem til den spanske erobringen av Peru i 1532. Hvorfor den ble forlatt er fortsatt uvisst. Kanskje var det på grunn av borgerkrigen mellom Atahualpa og Huáscar. Kanskje rømte beboerne på grunn av epidemier: Europeerne brakte smittsomme sykdommer med seg, som ofte rammet de innfødte, lenge før conquistadorene nådde frem.

Det som er helt sikkert er at europeerne aldri oppdaget Machu Picchu. Den lå gjemt i fjellene utenfor allfarvei og handelsruter. Dette i seg selv er enestående, siden spanjolene ikke fikk sjansen til å ødelegge de magiske Soltemplet, Intihuatana og Solstenen (det eneste overlevende eksempel på en slik stein i Peru).

Machu Picchu dukker sakte, men sikkert frem fra tåken som har omfavnet byen. Hus for hus, terrasse for terrasse åpenbarer den spektakulære inkabyen seg.
Foto: Katharina Wiig

Machu Picchu betyr ”Det gamle fjell” og ble oppdaget i 1911. En ung amerikansk historiker, Hiram Bingham hadde hørt rykter om en ukjent inkaby og igangsatte jakten. Anvist av lokale som kjente til ruinene ankom han den 24.juli 1911. Da var fjellet overvokst av jungel. Binghams første bilde, tatt samme dag, viser bare enkelte murer som stikker opp av vegetasjonen. Han skrev senere boken The Lost City of the Incas, som er vel verdt å lese før du begir deg ut på din egen ekspedisjon til Machu Picchu.

I dag er det naturligvis ikke samme syn som møter deg. All vegetasjon er fjernet og byen viser seg fram i alle sin prakt. Men den setter fortsatt liv i fantasien. Det er ikke noe problem å forestille seg hvordan byen så ut da inkaene bodde her. Jeg rusler mellom en samling tekket hus, qollqa, som fungerte som oppbevaring av korn. Stien tar meg videre langs vidstrakte terrasser, som pryder fjellsiden. Her ble det dyrket mais, korn og coca. Fra Oppsynsmannens Hus har jeg spektakulær utsikt over området. Noen lamaer biter rolig i gresset og gjør bildet av Machu Picchu komplett. Alle de klassiske bildene du ser på postkort og i brosjyrer er tatt herfra. Huayna Picchu danner nemlig bakgrunnskulissen. Jeg ser vollgraver, som riktignok er uttørket i dag, og finner veien oppover mot skyene og Soltemplet.

Jeg er utrolig heldig, for jeg er nesten alene her. Soltemplet, også kalt Torreón, er en av de mest markante konstruksjonene i Machu Picchu og lett å identifisere takket være sin buede mur. Den 21.juni faller sollyset inn gjennom vinduene og treffer alteret. Innenfor er det en rekke nisjer, som sannsynligvis innehold mumier av høytstående inkaer. Templet ble brukt til astronomiske observasjoner og hviler på en stor klippeblokk.
Like under meg er en mystisk hule med fint utformede trappetrinn, som naturligvis er hugget ut i stein. Det er Kongenes Grav. Skreddersydd inkastein smyger seg opp av klippeveggen i de mest surrealistiske former. Ikke rart at fantasien jobber for fullt på et slikt sted!

Inkaene visste utmerket godt hvordan man skulle bygge steinhus!
Foto: Katharina Wiig

Ved siden av templet ligger Prinsessens Palass, og for å være en kongelig verdig har den fine murer og nisjer. Bygningen har to etasjer, men loftet er vekk. Besøkende kan fortsatt se loftnisjen hvor plankene lå. Etter Soltemplet dukker de seremonielle badene opp. Klart kildevann sildrer fortsatt i fontenene som en gang forsynte byen med vann.
Vandreturen gjennom Machu Picchu er som en reise tilbake i tid. Fantasien jobber iherdig og det er problemfritt å forestille seg hvordan byen så ut da inkaene trasket rundt her. En samling hus i godt utført steinarbeid ligger på den andre siden av trappene. Her kan du også se Den kongelige sektor. Flere av de frittliggende steinene bærer preg av at de har vært under bearbeiding. Til høyre ligger de Tre Vinduer. Den massive steinblokken ut mot plassen fungerte som en søyle og bidro med å holde templets tak oppe. På skrå overfor beundrer jeg Hovedtemplet. Størrelsen antyder at viktige religiøse seremonier ble avholdt her. Bakenfor ligger Sakristiet. Arkeologene mener at det var her prestene forberedte seg for seremoniene.
Jeg stikker hodet inn i en av nisjene og snakker sakte til meg selv: Artig, for det gir en ekkoeffekt i de andre nisjene.

Utkikk mot nabohuset!
Foto: Katharina Wiig

Vandringen gjennom den historiske byen fortsetter på stien som slanger seg opp mot Intihuatana, et av de mest spektakulære synene i Machu Picchu. Intihuatana betyr stedet hvor man binder solen. Inkaene hadde slike solsteiner i alle viktige byer. Den eneste som overlevde spanjolenes herjinger var nettopp denne steinen. Inkaene bandt i symbolsk forstand solen til steinen ved vintersolverv før de lot den fortsette sin vandring mot sommersolverv. Steinen har hatt både religiøse og astronomiske formål. Ved vintersolverv tegnet sollyset en trekant på et øye, som er hugget ut i en nærliggende steinflate. Steinens fire spisse hjørner peker dessuten mot hvert av de fire verdenshjørner.

Turen tar meg ned igjen til Hovedplassen og jeg fortsetter forbi turister som ivrig foreviger synet av den magiske byen. Neste stopp er Den hellige stein, som imiterer fjellets form på den andre siden av Urumbamba- elven. Det er også her stien opp til Huayna Picchu starter.

Jeg slår meg ned på en grønn flekk i overkant av byen, utenfor turistenes allfarvei. Inkaene må ha vært like fascinert av byen som besøkende er i dag. Når jeg speider utover landskapet og byen så faller det naturlig å tenke at inkaene tenkte at Gud valgte dette stedet for dem. At han veiledet dem hit fordi stedet har et særskilt gjøremål. Kanskje var det for at århundrer senere skulle besøkende fra hele verden komme hit og ære og minnes inkakulturen? Jeg er i alle fall meget takknemlig for at spanjolene aldri oppdaget Machu Picchu og ødela dette spektakulære byggverket. At deres kultur ikke fikk sjansen til å legge en annen kultur i ruiner, slik de gjorde ellers i landet. Der det tidligere stod et inkatempel, står det i dag en kirke. Hele området stod uberørt i flere hundre år, hvor kun naturens krefter bekjempet byen og lukket den i.

Mens jeg sitter her i solskinnet og beundrer byen og gjør meg til venns med noen godmodige lamaer, funderer jeg på hva Machu Picchu egentlig var. Selv ikke arkeologene kan svare på dette. Var det en handelsby for folk i Amazonas? En residens for inkakongene? En hyllest til høyere makter? Det er mange teorier, som trolig aldri blir besvart. Ingen vet heller hvilket år byen ble forlatt av inkaene eller hvorfor. Mange mener at den ble overgitt allerede da spanjolene ankom på 1530-tallet, andre mener at dette var inkaenes siste utpost da resten av riket falt i spanjolenes hender.

Intihuatana er stedet inkaene bandt solen. Steinen er den eneste av sitt slag igjen i Peru.
Foto: Katharina Wiig

Så kommer også spørsmålet om hvem som kom først tilbake etter inkaene. Den amerikanske historikeren Hiram Bingham fant Machu Picchu i 1944 og anses som ruinenes oppdager. Men han var ikke den første. Den amerikanske kartografen Paolo Greer oppdaget for noen år siden et kart, laget av tyskeren Augusto Berns. Han kartla Machu Picchu i 1867. Berns sies å ha plyndret deler av inkabyen og solgt skatter til skruppelløse samlere. Den britiske misjonæren Thomas Payne referer også til området i 1874, som igjen har skapt debatten en ekstra tvist. Hvem kom først? Inntil videre slåss historikerne om kildematerialet. Selv om mye tyder på at Hiram Bingham ble slått på streken så regnes han fortsatt som mannen som så på Machu Picchu med vitenskapelige briller.

Uansett hvem det var som kom hit først så er jeg takknemlig for at Machu Picchu har blitt avdekket og kan vise seg frem i all sin prakt. Synet er spektakulært, et besøk uforglemmelig og inkaenes byggekunnskaper imponerende.

Lamaene og jeg beundrer Machu Picchu sammen!
Foto: Katharina Wiig

Machu Picchu er en verdenskjendis av ypperste klasse. Et ikon som lokker besøkende fra hele verden. En ruinhaug som setter fart i fantasien og hensetter deg til inkatiden.
En by som fortsatt har kraft nok til å imponere, fascinere og forbløffe.

Machu Picchu er magisk, mytisk og makeløst!

Verdt å vite:

Det er to alternativer når du skal til Machu Picchu: Ta toget eller gå inkastien.

Tog: Velg mellom Peru Rail fra Poroy ved Cuzco eller Inca Rail fra Ollantaytambo. Når du kommer frem til Aguas Calientes tar du buss opp til Machu Picchu. Bussturen tar rundt 25 minutter og bussen går hvert tiende minutt.

Fottur: Inkaenes gamle vei til Machu Picchu er en av verdens mest berømte fotturer. Den strekker seg over 56 kilometer gjennom et storslagent fjellandskap, forbi inkaruiner og isolerte landsbyer. Velg den ”store” inkastien på fire dager for den beste opplevelsen. Det er alltid gruppeturer med guide og bærere. Bestill turen i god tid før avreise da det er begrenset antall tillatelser.

Inngang: Bestill og betal i god tid i forveien da det er begrenset antall billetter.

Beste reiseperiode: Peru er et helårs reisemål. I desember- mars faller det en del regn, og det gjør stiene glatte. Beste tiden er mai – oktober. Beste tid for å besøke Machu Picchu er tidlig morgen eller sen ettermiddag. Midt på dagen er det mest folk, med lange køer.

Opplev Machu Picchu – ikonet med kraft fra inkaene!

 

Blogglistenhits