Namibia er Afrika på sitt beste: Vidunderlig og magisk.
Foto: Katharina Wiig

Namibia er et land som taler til alle sanser. Det byr på et vell av farger: Frodige grønne tretopper, glinsende bladverk, kraftige oransje sanddyner der ørken møter hav, blodrøde solnedganger, skimrende sjøer og gråaktige fjell.

Namibia er et land med mange vidunderlige ting. Enorme sletter hvor dyrene trasker av sted, fanget i livets sirkel. Tunge tordenskyer som henger over fjelltoppene. Vennlige og gjestfrie mennesker som ønsker deg velkommen. Fotturer langs klippekanter som stuper ned i elven under deg. Kanoturer på stille sjøer. Actionfylte opplevelser i sand, hav og fjell. Kulturer som strekker seg tilbake mange hundre år.

Namibia er et land med mange lyder. Elefanter som blåser i snabelen så det høres flere kilometer. Løver som brøler i buskaset etter mørkets ankomst. Seler som skriker i kor på stranden. Rytmiske og forførende slag på trommer. Sanger på et språk man ikke forstår. Bølger som slår røft innover stranden. Hvaler som slår den brede, glinsende halen hardt mot havoverflaten.

Namibia lever! Du føler det i hver eneste del av kroppen – og du forelsker deg fullstendig!

Landet er et enormt område med utallige tråder flettet inn i hverandre, som danner et vakkert billedteppe. De nærmest ubebodde sanddynene i Namib- ørkenen strekker seg helt ut til landets kystlinje. Innenfor ørkenen strekker landet seg fra nord til sør en kjede med fjell. Det indre platået som opptar den østlige delen av landet er dekket med gressletter med tørt buskkratt. For ikke å snakke om en av verdens mest berømte nasjonalparker, Etosha. Her slåss de elegante røde gnuene, vortesvinene traver av sted på støvete veier, løvene speider etter neste måltid, leoparder sover i trærne og store flokker av rødnebbet hornfugler leter etter insekter, frø og små krypdyr som de setter til livs.

Siden safari er det beste jeg vet, faller det naturlig å starte eventyret i nasjonalparken Etosha. Kjøreturen fra hovedstaden Windhoek tar oss over evigvarende veier. På enkelte strekninger er vi alene på veien. Vi lærer fort at noen steder er det bedre å kjøre på siden av veien, da veien selv er full av store hull og dumper. Er du så uheldig å treffe en av disse lumskhetene, har du akkurat fått det lokalbefolkningen refererer til som en afrikansk massasje. Fra høytaleren strømmer det afrikansk musikk (vi må jo komme i stemning) og vi foretar flere stopp fordi både sebraer, giraffer og kuer skal over veien.

Vel fremme i Etosha er det registrering av bil og oss. Teltet settes opp i en fart og så begynner jakten på Namibias dyr. Vi trenger ikke gå så veldig langt, for en familie med aper har slått seg ned bak bilen. Ikke er de redd for oss heller. De leker, ammer og renser hverandre mens vi fotograferer som gale. Drømmestart!

Parkens regler innebærer at man må være tilbake i leiren før solen går ned så vi lar aper være aper og kjører av sted. Flaksen er på vår side og dyrene viser seg frem: Giraffer, struts, impalaer, sebraer, gnuer, kuduer og sjakaler poserer villig for kamera.

Safari i Etosha nasjonalpark byr på spektakulære dyreopplevelser.
Foto: Katharina Wiig

Det er egentlig hvor sprøtt at dyrene kommer så nærme bilen som de gjør. Ved ett av stoppene stikker en sebra omtrent hele det vakre hodet sitt inn gjennom vinduet. De sorte øynene betrakter oss rolig, før han langsomt trekker seg tilbake og gresser igjen.

Høydepunktet er de to neshornene som kommer traskende. Som et eldre ektepar går de side om side. To panserlignende skapninger i perfekt samspill med hverandre. Knasker litt på noen busker og sparker opp litt sand. Ikke aner de at de har dagen vår perfekt. Etter rundt femten minutter ved bilen vår, er det på tide for dem å traske videre. De snur ryggen til oss og alt vi ser er to enorme bakender mot horisonten.

Solen er på vei ned over tretoppene og det er på tide å returnere til leiren. Middagen inntas i en fart, for det er på tide å finne en plass ved vannhullet. Natten er kjølig, så godt innpakket i pledd har vi funnet en plass. Vi venter i spenning sammen med resten av leirens gjester. Det er jo aldri noen garanti for at dyrene dukker opp, men jammen er vi heldige. Det tar ikke lang tid før en flokk med skvetne sebraer gjør sin entré. Forsiktig, forsiktig tar de stegene ned mot vannet. Ved den minste lille lyd hopper de skremt tilbake. Så frem igjen. Det er alltid en eller to som holder seg litt tilbake og passer på. Til slutt har alle fått slukket tørsten. Brølet fra en tydeligvis sulten løve bryter mørkets stillhet. Vips, så er hele sebraflokken borte…
Langt ute i de sene timer da det er ny bevegelse i buskene. Helt utrolig, men her kommer løvinnen selv. Ikke nok med det – hun har også med seg tre unger! De små løvene ser slett ikke fryktinngytende ut der leker, drikker og dalter etter mamma. I dag små sjarmører. Om noen år skremmende rovdyr som hersker på savannen.

Tilbake ved teltet får vi nok en overraskelse. To sjakaler har veltet søppelkassen, på jakt etter middag. De to skurkaktige skapningene velger fornøyd ut kyllingrestene og knasker fornøyd i vei. Salaten får være i fred. Så nærme er de at om jeg strekker ut hånden, kan jeg klø dem bak øret.

Ganske imponerende å se neshorn så nære. Gigantene har vandret på savannen i århundrer.
Foto: Katharina Wiig

En dag gjør sitt inntog. Før solen har stått helt opp, steker pannekakene i pannen og teltet blir pakket ned.
Neste stopp er Spitzkoppe, med sine fantastiske fjellformasjoner, noe som skiller seg ut fra de flate områdene rundt. Med temperaturer på godt over 45 grader, er det vanskelig å tro at noe i det hele kan overleve her ute. Men enkelte busker klamrer seg fast og viser frem en flott grønnfarge. En skorpion farer over fjellsiden. Synet av den sorte krabaten er nok til at reisefølget mitt skrinlegger planen om å sove under åpen himmel. Jeg tenker at det er like stor fare for at skorpion gjør en inntreden i teltet og holder meg til planen om å sove ute.

Solnedgangen nytes fra toppen av fjellet, og det forunderlige landskapet kan fargelegges slik: Rødbrun, oransje og gul, med et snev av lilla og rosa. Temperaturen synker når solen takker for seg. Først er det behagelig, men det tar ikke lang tid før bålet tennes og vi finner frem marshmallows. Jeg finner en flat plass på fjellknausen, ruller og soveposen og kryper nedi. Når du ligger der og ser på alle stjernene, virker universet så mye nærmere. Et uendelig antall stjerner lyser opp himmelhvelvingen og gir løfter om nye eventyr.
Neste morgen vekkes jeg av solens varme stråler, og at reisefølget har overvunnet sin frykt for skorpioner og kommer med en kopp te.

Veslemann sover trygt ved siden av mammaen sin i selkolonien på Cape Cross.
Foto: Katharina Wiig

Frokosten inntas i det fri og så forlater vi de 700 millioner år gamle fjellformasjonene og begir oss mot kysten. Termometeret synker når vi nærmer oss Cape Cross. En umenneskelig stank slår imot oss i det vi går ut av bilen, og det er et forferdelig leven. Til tross for dette rusler vi ned mot kysten og ønskes velkommen av rundt 100 000 seler som alle har noe å fortelle. Her opplever vi ett av høydepunktene på turen: En sel føder et lite nurk av en sjarmør rett foran oss. Morens omsorg og glede var slett ikke til å ta feil av, og synet går rett i hjerteroten.
Det er ikke lett å skulle reise herfra, selv om lukten brenner i nesten og ørene er fulle av selskrik.

Swakopmund er et populært feriested som trekker eventyrlystne fra hele verden. Er du interessert i et skikkelig adrenalinkick er dette absolutt stedet for deg. På vårt program står sandboarding, og da er vi kommet til rett sted!

Nambiørkenen er den eldste i verden og har noen imponerende sanddyner. Det er ikke bare, bare å sette utenfor en av disse. Det er to måter å gjøre det på: Liggende eller stående. Siden liggende visstnok skal gi mest fart og spenning, blir valget lett. Ingen kan komme i etterkant å si at det var feil valg. Oppover og oppover traver vi, med brettet under armen og sko som fylles med sand. På toppen retter jeg på hjelmen, legger brettet ned og setter utfor. Tjo hei hvor det går. Adrenalinet pumper godt. Vel nede spretter jeg av brettet og begir meg oppover dynen igjen. Mer! Mer! Det vil ingen ende ta. Med en toppfart på 80 kilometer i timen, er det lett å bli bitt av basillen.

Det beste med denne aktiviteten er at den er miljøvennlig. At du finner sand på steder av kroppen du ikke trodde var mulig flere dager senere, spiller ingen rolle.

Sus nedover sanddynene i Swakopmund i 80 kilometer i timen.
Foto: Alter Action Sandboarding

Vandring opp sanddynene innebærer sand i skoene og høy pulsøkning.
Foto: Katharina Wiig

Eventyret avsluttes ved Fish River Canyon. Det 160 kilometer lange juvet er et imponerende skaperverk hvor naturen selv har stått som regissør. Elven skjærer gjennom fjellformasjonene og gir liv til landskapet. Her er det ingen skygge på stien og solen steker over hodene våre.
Ved Hell’s Bend er det en rasteplass og vi lager middag, slenger trøtte bein opp på rekkverket og nyter solnedgangen.

Lysten til å returnere til Norge i morgen er totalt fraværende!

Verdt å vite:

Namibia passer utmerket for en kjør- selv- ferie. Husk at det er meget store kjøreavstander så planlegg skikkelig.

En safaritur innebærer storslagne møter med dyr og natur. Alle dyrene du møter er ville, store som små. Gå ikke glipp av Etosha nasjonalpark!

Namibia kan besøkes året rundt. September og oktober anses som de beste safarimånedene.

NAMIBIA – HVOR MAGIEN VEKKES TIL LIVE! 

Blogglistenhits