Reiseblogg, Namibia

ACTION!

Solen steker allerede på Namibias uendelige ørken, hvor sanddynene stikker opp som store kokostopper bortover. Namib-ørkenen er stor, varm, tørr og den eldste i verden. Den har også en imponerende fauna, hvor insekter og reptiler overlever ved hjelp av den daglige morgentåken. Men det er ikke flora eller fauna som er i min interesse i dag. Det er adrenalin!

Jeg befinner meg rundt 11 kilomenter utenfor Swakopmund, Namibias kolonityske ferieparadis. Nærmere bestemt på ”Dune 7”, som stiger mot himmelen foran meg. Omringet av knallgul og oransje sand så langt øye kan se, med Afrikas stekende sol som en gigantisk tallerken over meg.

Dagens utfordring: Sandboarding…

Instruktør Chris samler oss ivrige, og smånervøse, turister foran seg. Retter på solbrillene, gliser bredt og informerer kort:

– Dra brettet godt opp foran dere, hold beina sammen og opp. Skulle dere begynne å tippe sidelengs, dra beina i sanden.

– Det viktigste er å holde hodet fremover understreker han så.

Ok, det høres jo enkelt nok ut det. Så festes albubeskyttere og hjelm (som gjør at det koker litt i hodet på grunn av varmen), brettet løftes opp og jeg begir meg av sted oppover sanddynen.

Som en gjeng med ender sleper vi oss oppover i sanden. Hunden Jeff bakser og bykser foran, bak og rundt oss, med en lang tunge som svinger frem og tilbake. Spyttet han etterlater seg absorberes raskt i den brennhete sanden.

Reiseblogg, Namibia
Som en flokk med ender sleper vi oss oppover sanddynen.

Svetten renner bra allerede før vi er kommet på toppen. På rekke og rad, for å påvirke ørkenen minst mulig, trasker vi av sted. Før vi fikk utdelt utstyr måtte vi signere på et papir som fraskrev selskapet ansvar om noen skulle skje. Hvor stor skade kan man egentlig pådra seg når man allerede ligger på et brett, susende nedover i sanden?

Svaret kommer i andre omgang. Alaina fra Canada mister kontrollen og ruller mindre elegant av. Brettet fortsetter uten passasjer. Alt vi ser er armer, bein og mye sand. Hun hoster og harker så det er liv i henne. Hunden Jeff løper bort for å sjekke. Hun reiser seg sakte, smiler bredt og informerer om at ingenting er brukket. Småflau spør hun om det ble filmet. Naturligvis kom det på tape!

Det er tungt å gå de 100 meterne i ørkenheten. Skoene fylles med sand og brettet blir tyngre for hver meter. Vi har håndtert de fire mindre utfordringene, men nå står ”Dizzy” for tur. Dagens lengste og bratteste bakke. Hun er komplett med overheng, hopp og mulighet for en fart på 80 kilometer i timen.

Jeg føler meg vill i blikket og adrenalinet koker i kroppen. Sistemann ut – de andre kom seg trygt ned, men ikke alle nådde endepunktet. Chris instruerer meg med følgende tips:

– Du er liten så løft brettet cirka opp hit og hold hodet ned. Han løfter brettet i rett høyde for å demonstrere hvordan jeg skal få maks fart.

– Hittil er rekorden 75 kilometer i timen. Slår du den så spanderer jeg en øl etterpå!

Konkurranseinstinktet våkner for fullt. Jeg retter på de aerodynamiske solbrillene og hjelmen strammes. Chris tar fart og sender meg av gårde. Nedover i full fart suser jeg, med Jeff bjeffende i fullt firsprang etter. Stakkar, han må gi opp halvveis.

Hui hvor det går! Ser ikke så mye annet enn sand under turen, brettet løftes opp i akkurat rett høyde, hoppet gjennomføres, lander så pusten blir slått litt ut av meg. Så raser jeg over målstreken.

De andre jubler. Jeg smiler bredt, med sand mellom tennene, i ørene og bukselommene. Filmfotografen gliser om mulig enda bredere enn meg, snur kamera så jeg kan se farten: 81 kilometer i timen!

Reiseblogg, Namibia
Suser nedover sanddynene i 80 kilometer i timen!

Instruktøren Chris skylder meg med andre ord en øl.

Lunsjen smaker fortreffelig her ute i ørkenen. Snowboarderne er også ferdig, noen fallskjermhoppere svever i luften over oss og i det fjerne kan vi høre lyden av noen quadbikes.

Vi får streng beskjed om at all søppel og sneiper skal plukkes opp. Til tross for at dette er en actionfylt opplevelse, er det også økoturisme. Forskning viser at sandbrettkjøring ikke ødelegger sanddynene. Dynene er nemlig dynamiske og reparerer seg selv når vinden sveiper innover om ettermiddagen. Ikke er det noe vegetasjon som kan ødelegges heller.

Når alt søppel er plukket opp, sko og lommer er tømt for sand, går vi om bord i bussen. Adrenalinet bruser ennå og det er vanskelig å lande helt. Så snur vi ryggen til ørkenen og sanddynene, hvor kun noen fotspor er vitner om høydepunktet på reisen til Namibia.

Senere, da vi samles på kontoret til arrangøren, kommer Chris med ølen vi veddet om.

Jeg bruker den til å få skylt ut de siste restene av sand fra tennene…

Reiseblogg, Namibia
Namibias vakre ørken venter på å bli utfordret!

VERDT Å VITE

  • Jeg brukte Alter Action Sandboarding for denne magiske aktiviteten.
  • Du trenger ingen erfaring for å delta. Du ligger på et trebrett, med hodet fremover, og suser nedover sanddynen etter en kort instruksjon.
  • Det er fem bakker, fra liten til stor slik at du øvelse i å mestre brettet. En av aketurene er tandem.
  • Den største bakken er ”Dizzy” (100 m), med overheng, hopp og mulighet til en fart på 80 km/t.
  • Inkludert er transport til/fra hotellet, hjelm albubeskyttere og hansker, instruksjon, brett, lunsj, drikke og video av opplevelsen.
Reiseblogg, Namibia
Forvent sand i skoene – og andre steder på kroppen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen