Søtere enn dette går det virkelig ikke an å bli!
Foto: Katharina Wiig

Ching Mei! Ching Mei!

Stille. Det ropes igjen. Høyere denne gangen.
Plutselig er det bevegelse mellom trærne og frem stikker et sort og hvitt hode. Den store, ullete skapningen rister på både hode og kropp og stirrer rolig på oss. Du kan nesten se at hun tenker at vi mennesker, vi maser sånn. Hun snøfter litt og setter seg boms ned og griper en bambuspinne og begynner å knaske.

Dyrepasseren roper igjen:

Ching Mei!

Denne gang lokker han med gulrot og bambusbrød. Da er det lettere å få bjørnens oppmerksomhet. Sakte rusler hun mot oss, for deretter å dumpe ned på den store baken, rett foran oss. Strekker fram en stor labb og tar nådig imot brødet.

Jeg befinner meg i Wolong Panda Center i provinsen Sichuan i Kina. Senteret ligger langt oppe i fjellene, rundt to timers kjøretur fra byen Chengdu. Jeg skal tilbringe noen uker som frivillig på senteret og gleder meg enormt til å bli bedre kjent med pandaene.

Den sorte og hvite bjørnen ser alltid så trist ut på grunn av de store sørgeringene rundt øyene. Den ser også litt hjelpesløs ut der den sitter og gomler bambus dagen lang.
Men nå kan heldigvis pandaen se lysere på fremtiden enn den har gjort på mange tiår. Kinesiske myndigheter (og resten av verden) har tatt den godmodige kosebamsen på alvor og jobber iherdig med å redde den utrydningstruede arten. Pandaen har fått flere leveområder og er i dag isolert i seks fjellområder i Kina. I dag er antallet oppe i 1850, som lever i det fri, og det jobbes hardt med å utvide antallet.

Sååå stor er jeg!
Foto: Katharina Wiig

Hun er alldeles ikke stygg, Ching Mei, der hun stirrer opp på meg med sine vakre øyne. Flytter den store kroppen litt og klør seg litt på baken. Hun legger hodet bønnfallende til siden og rekker frem labben igjen. Hun vil gjerne ha litt mer brød. Det er vanskelig å si nei til de bønnfallende øynene. Ikke det at hun lider noen nød, for hun får epler, gulrøtter og bambusbrød tre ganger om dagen. I tillegg er det fullt av bambusstenger i innhengningen, for pandaer kan fortære mellom 12-38 kilo bambus om dagen. I gjennomsnitt bruker pandaen 14 timer per dag bare på spising.

Jobben min består av å gjøre rent innhegningen. Det er ganske store mengder med ”avfall” som må vekk hver dag. Enkelte ganger lurer jeg på om pandaen bruker like mye tid toalettbesøk som på spising. Mat skal også forberedes slik at pandaene får den nødvendige næringen.

Ching Mei vet å posere for fotografen, spesielt når hun vet det kommer litt bambusbrød som belønning.
Foto: Katharina Wiig

Før jeg reiste til Kina som frivillig hadde jeg gjort grundige undersøkelser på nettet for å finne en seriøs aktør. Valget falt på et amerikansk selskap (i henhold til informasjon på nettet). Anmeldelsene var meget bra og all korrespondanse gikk raskt og smertefritt.
Programmet lovet overnatting, måltider, transport, arbeid med pandaene og opplæring og informasjonsformidling på laboratoriet. Orientering om hver panda som var bosatt på senteret og hvordan senteret jobber for å sette pandaene tilbake i det fri. Alle ansatte snakket engelsk fikk jeg beskjed om.

Snakk om å gå feil og dundre nedover motorveien i motsatt kjørebane! Jeg ble riktignok hentet som avtalt på flyplassen i Chengdu og kjørt til senteret. På kontoret blir jeg (sammen med to engelske jenter) ønsket velkommen på gebrokkent engelsk, og endelig vist til rommene våre. Jeg var forberedt på at det var kaldt i fjellet, men selv ikke fleece jakke, ullsokker og varmeflaske holdt meg varm om natten. Rommene var uten varme, sengetøyet lett fuktig og kaldt vann i dusjen. Uansett hvor mange ganger vi sa ifra, ble ingenting gjort noe med. Kanskje ikke så merkelig, siden omtrent ingen snakket engelsk. Toalettet var et hull i bakken og papiret måtte kastes i kurven, som for øvrig ikke ble tømt som avtalt. I løpet av fjorten dager var ingen andre enn meg inne på rommet.

Det beste som finnes er å få knaske litt bambus.
Foto: Katharina Wiig

Maten bestod av sammenklistret ris med noen kokte salatblader til. Noen ganger fikk vi servert en slags suppe til middag, men det var ytterst sjelden. Måltidene var ensformige, smakløse og nesten uspiselige. Noen ganger lurte vi til oss noen epler og gulrøtter fra pandaene, om de ikke spiste all maten som vi hadde med til dem! I løpet av de 14 dagene jeg var der, raste jeg ned fem kilo. Nettene ble tilbrakt hutrende under et fuktig pledd, med smaken om mammas hjemmelagde middag i munnen.

MEN – når jeg først befant meg så langt oppe i de kinesiske fjell, omgitt av et vakkert landskap og med pandaer som bestevenn, så bestemte jeg meg for å gjøre de beste ut av det hele. Jasmin, en av de engelske jentene, fikk nok etter to dager og reiste hjem.

Vi hadde fått tildelt hver vår panda, som vi hadde hovedansvaret for under arbeidsperioden. Min het altså Ching Mei, som jeg koste meg med flere timer om dagen. Hver frivillig blir også tilegnet en vokter, som bistår oss i arbeidet. Yang Jei, som var Ching Meis faste vokter, snakket rundt tre ord med engelsk så vi slet litt med å kommunisere. Heldigvis fant vi tonen lett, og mellom måltider og rengjøring bistod jeg ham med engelskopplæring. Han noterte flittig i en utslitt skrivebok. Mens jeg satt og beundret pandaen som spiste, ruslet rundt eller hang opp ned i trærne, måtte jeg le for meg selv. Borte i kroken hans hørte jeg gjentatte ganger bread, apple, carrot og clean. Ingenting å si på innsatsen i alle fall. Etter mine to uker med ham var det ingen tvil om at ordforrådet hans var sterkt utvidet.

Foto: Katharina Wiig
Den sorte og hvite bjørnen ser alltid så sørgelig ut, takket være de store sørgeringene rundt øyene. Ching Mei er bare trøtt og mett akkurat nå

Slik gikk nå dagene. Hutring og banning og en rumlende mage om natten. Koselige stunder med mating og rengjøring og beundring av pandaene om dagen.
Ved avreise fikk vi presentert en regning for maten, som skulle være inkludert. Frem og tilbake, kjefting og smelling på kinesisk og engelsk og så nektet de å kjøre oss om regningen ikke ble betalt. Ikke at det var den store summen å snakke om, men i papirene fra organisasjonen så står det svart på hvitt at alle måltider er inkludert. Det var det altså ikke.
Da pengene er overrakt så endrer holdningen seg fullstendig og vi får hver vår pakke med diplom, informasjonshefter om pandaer (på engelsk) og en pin. Den mottas med litt sur ettersmak i munnen, som også kan skyldes frokosten siste dag.

Vel hjemme i Norge, etter å ha spist og spist i flere dager for å gjenvinne energien, sender jeg en lang klage til organisasjonen. Svar: Denne e-postadressen eksisterer ikke. Det samme gjelder telefonnummeret.

Fem kilo lettere, med milde frostskader på fingre og tær og tusen dollar fattigere, innser jeg at dette var lureri på øverste hylle. Samtidig setter jeg opplevelsen meget høyt, for det var en uforglemmelig opplevelse å få jobbe så tett på de vakre og sjarmerende pandaene.

Moralen i historien er at uansett hvor nøye du er, så kan du altså bli lurt.

Ifølge kinesisk tro betyr det lykke å ta en panda på hodet.
Foto: Privat

Angrer jeg? Ikke i det hele tatt! Jeg tar med meg erfaringen og går videre med livet. Kiloene er tilbake, fingre og tær fungerer som normalt og de dårlige minnene har forduftet, så å si. Nå minnes jeg egentlig bare de fine stundene, hvor pandaene tumlet rundt, gomlet bambus, klatret i trærne og rakte fram en labb og ba om mer mat.

Det sies at om du berører hodet til en panda vil det bringe deg lykke. Rører du ved skulderen får du fred og trygghet. Ching Mei og jeg dannet et bånd og jeg fikk ta på både hode og skulder, så da er jeg nok sikret både lykke, fred og trygghet i mange år fremover!

Om pandaen:

Den skjønne skapningen lever kun i Kina, der den er totalfredet.

Pandaen er ensomme dyr atferdsmessige og omgås stort sett bare andre pandaer i paringstiden.

Pandaen er dagaktiv og har ikke vintersøvn.

Pandaen bruker mellom 10-16 i døgnet på å spise, og favoritten er bambus.

Pandaen er rødlistet hos IUCN.

NOE SØTERE ENN EN PANDA SKAL DU LETE LENGE ETTER!

Blogglistenhits